Sensorveiledning STV1200 H20

SENSORVEILEDNING

EKSAMEN STV1200

HØSTEN 2020

 

 

Sensuren skal relateres til følgende læringsmål:

Kunnskaper

Du skal:

• bli kjent med grunntrekkene i statssystemet og forhold som kan bidra til endring eller stabilitet i dette systemet
• lære om hvordan den enkelte stat utformer sin politikk overfor andre stater
• få innsikt i makt-, konflikt- og samarbeidsaspekter ved forholdet mellom stater
• bli kjent med oppbygningen av internasjonale organisasjoner som FN, EU og NATO og hvordan slike organisasjoner under gitte betingelser kan påvirke staters atferd
• få en innføring i internasjonal politisk økonomi, bl. a. om det internasjonale handels-, valuta- og finanssystemet
• bli kjent med sentrale problemstillinger knyttet til menneskerettigheter, migrasjon og internasjonalt samarbeid om klima- og helseutfordringer

 

Ferdigheter

Du skal:

• kunne definere og bruke sentrale begreper innen internasjonal politikk
• kunne sammenlikne ulike saksområder langs dimensjoner som konflikt, samarbeid og integrasjon, og forklare eventuelle forskjeller mellom disse
• kunne vurdere betydningen av andre aktører enn stater (som transnasjonale selskaper og miljøorganisasjoner), herunder hvordan de påvirker internasjonal politikk
• kunne beskrive viktige internasjonale samarbeidsordninger, forklare måten de virker på og påpeke styrker og svakheter i deres struktur

 

Generell kompetanse

Du får trening i å:

• anvende teoretisk og begrepsmessig kunnskap om internasjonal politikk
• sammenlikne ulike tilnærminger
• vurdere andres framstillinger og analyser

 

 

Karaktersetting skal være i tråd med følgende beskrivelse av karakterene:

Karakter	Generell kvalitativ beskrivelse (UHR/UiO)	Fagspesifikk beskrivelse: Bacheloremner i statsvitenskap
A Frem-ragende	Fremragende presentasjon som klart utmerker seg. Kandidaten viser svært god vurderingsevne og stor grad av selvstendighet.	Kandidaten behersker pensum på en fremragende måte. Begreper, teorier og empirisk kunnskap anvendes svært sikkert, selvstendig og reflektert ved drøfting av faglige problemstillinger. Korrekt bruk av kilder og referanser.
B   Meget god	Meget god prestasjon Kandidaten viser meget god vurderingsevne og selvstendighet.	Kandidaten behersker pensum meget godt. Begreper, teorier og empirisk kunnskap anvendes meget sikkert, selvstendig og reflektert ved drøfting av faglige problemstillinger. Korrekt bruk av kilder og referanser.
C   God	Jevnt god prestasjon som er tilfredsstillende på de fleste områder. Kandidaten viser god vurderingsevne og selvstendighet på de viktigste områdene.	Kandidaten behersker pensum godt. Begreper, teorier og empirisk kunnskap anvendes sikkert og selvstendig ved drøfting av faglige problemstillinger. I hovedsak korrekt bruk av kilder og referanser.
D   Brukbar	En akseptabel prestasjon med noen vesentlige mangler. Kandidaten viser en viss grad av vurderingsevne og selvstendighet.	Kandidaten har ufullstendige pensumkunnskaper. Begreper, teorier og empirisk kunnskap anvendes ujevnt. Visse mangler når det gjelder bruk av kilder og referanser.
E   Til-strekkelig	Prestasjonen tilfredsstiller minimumskravene, men heller ikke mer. Kandidaten viser liten vurderingsevne og selvstendighet.	Kandidaten har klart mangelfulle pensumkunnskaper. Vesentlige feil eller mangler når det gjelder anvendelse av begreper, teorier og empirisk kunnskap. Viser også svak forståelse ved drøfting av faglige problemstillinger.
F Ikke bestått	Prestasjon som ikke tilfredsstiller de faglige minimumskravene. Kandidaten viser både manglende vurderingsevne og selvstendighet.	Kandidaten behersker selv ikke elementære deler av pensum. Store hull i kunnskapen eller feilaktig gjengivelse og anvendelse av sentrale begreper og teorier.

 

MERK: Skoleeksamen hjemme!

På grunn av smittesituasjonen arrangeres den såkalte skoleeksamensdelen hjemme. Studentene logger seg inn på angitt tidspunkt og leverer i Inspera i løpet av de angitte timene. Dette medfører at de har tilgang til pensumbøker, andre bøker, internett og egne filer på egen pc, med notater o.l.

For evalueringen av skoleeksamen innebærer dette at rene faktakunnskap ikke i seg selv kan tillegges særlig vekt, siden denne lar seg lett hente fram mens eksamen pågår. Derimot, kan måten fakta gjengis på vektlegges, og naturligvis graden av systematikk, stringens og analytisk kraft i bruken av fakta i besvarelsene. Drøftingselementene i de ulike oppgavene er i mindre grad berørt av den aktuelle situasjonen.

 

SPESIFIKKE RETNINGSLINJER

 

Oppgave 1 teller 60%, oppgave 2 40%. Kandidatene skal besvare ett av alternativene under oppgave 1 og tre av fem spørsmål under oppgave 2.

 

 

Oppgave 1: Essay (Langsvar) – besvar en av alternativene

 

A: Militære operasjoner

Drøft ulike faktorers betydning når en statsleder skal beslutte hvorvidt landet skal delta i internasjonale militære operasjoner. Hva kan bidra til å legitimere slik deltakelse?

Pensumdekning: Mingst s.163-165 om ‘The use of force’, s. 165-172 om ‘Models of foreign policy decision-making, s. 206-212 om ‘The causes of war’, s. 224-230 om ‘just war’, s. 370-379 om menneskerettigheter, samt kapittel 3 om teorier i studiet av internasjonal politikk og kapittel 4 om analysenivå.

Denne oppgaven inviterer kandidatene til å utforme en selvstendig diskusjon hvor flere deler av pensumboka til Mingst kan trekkes inn. Oppgaven stiller krav til kandidatens evne til selv å avgrense det settet av faktorer som gjøres til gjenstand for drøfting. Det er ikke noe fasitsvar når det gjelder hvordan denne avgrensningen foretas. Noen kan velge å ordne faktorene ut fra teoretiske perspektiver, andre kan velge ulike konkrete modeller presentert i pensum, og noen vil kanskje bruke et konkret tilfelle som utgangspunkt. Til det siste kan det nevnes av den norske deltakelsen i Libya-operasjonen har vært brukt som illustrasjon på forelesningene.

Gitt at kandidatene gir en plausibel begrunnelse for sitt valg av innfallsvinkel og at dette valget leder fram til en drøfting av konkrete og relevante faktorer, bør også originale og utradisjonelle innfallsvinkler aksepteres og belønnes. De fleste antas allikevel å velge en forholdsvis generell innfallsvinkel gjennom en kategorisering av faktorer i tråd med det tradisjonelle skjema over ulike analysenivåer i internasjonal politikk. Dette vil også kunne lede til en hovedinndeling mellom indre og ytre faktorer. Her følger noen videre betraktninger om disse to hovedkategoriene.

En mulighet er altså å se ’deltakelse i internasjonale militære operasjoner’ som en underkategori av utenrikspolitiske beslutninger og trekke veksler på pensumlitteraturen om slike. Mingst presenterer tre modeller for slike beslutningsprosesser på side 165-172: den rasjonelle, byråktraisk/organisasjonsmodellen og det hun kaller den pluralistiske modellen. Med andre ord variasjoner over det kjente Allison-tema. Kandidatene kan således tenkes å søke etter faktorer ’innover’ i staten, enten innenfor en allisonsk modellverden eller mer generelt blant aktører og institusjoner som kan tenkes å forme en slik beslutning det her er snakk om. Dersom kandidaten velger en konsentrasjon om slike indre faktorer må vi forvente at de mekanismer som identifiseres også kan være hentet fra lesning av pensum eller annen litteratur innen feltet offentlig politikk og administrasjon. Settet av slike indre faktorer som kan påvirke beslutningstakeren er selvsagt stort. Rene opplistinger bør ikke premieres, selv om kandidaten på denne måten skulle få nevnt mange potensielt viktige faktorer. Snarere vil en konsentrert drøfting hvor kandidaten nærmer seg en eksplisitt fremstilling av hvilke mekanismer som gjør at mulige faktorer får avgjørende betydning, være å foretrekke. På dette nivået bør man imidlertid ikke forvente altfor mye i så måte.

En variant av denne innfallsvinkelen er å se utenrikspolitikk mer som et hele og vektlegge forholdet mellom mål og midler mer generelt. Mingst har ansatser til dette i kapittel fire statens maktmidler i sin utenrikspolitikk. På forelesningene er det brukt noe tid på slik mål/middel tenkning særlig i forhold til staters ulike typer og omfang av maktressurser. Her vil det være naturlig at kandidaten trekker fram hva statslederen kan tenkes å ville oppnå enten med å delta eller ikke delta i slike operasjoner. Dersom dette ender i konklusjoner av typen ’man deltar ikke i militære operasjoner fordi man ikke vil’ eller ’fordi dette ikke er statens mål’, er det grunn til å konkludere at kandidatens dybdeforståelse ikke strekker helt til. Mens for eksempel diskusjoner av hvordan slik deltakelse kan sette andre interesser i fare og dermed inngår i en totalvurdering fra statslederens side vil være mer spenstige fremstøt innenfor denne innfallsvinkelen. Også en diskusjon av ressursmessig kapasitet og kapabilitet kan gjøres relevant i denne sammenheng.

Den andre hovedkategorien av faktorer vi kan forvente at kandidatene vil vektlegge er å se beslutninger om deltakelse i internasjonale militære operasjoner i lys av de ytre faktorer som legger føringer på statslederes handlingsrom. Her må vi forvente at mange kandidater vil ta utgangspunkt i aktuelle eksempler. I denne sammenheng er det selvsagt gode grunner til å vektlegge egenskaper ved den konkrete militære operasjonen, men også andre aktørers handlinger og eventuelle allianseforpliktelser må forventes å kunne være avgjørende for den enkelte statsleders vurderinger. Mulig fokus i en gode diskusjon innen denne innfallsvinkelen kan for eksempel være betydningen av sannsynligheten for at den militære operasjonen vil lykkes eller den relative betydningen av ens eget bidrag i forhold til andre deltakere i operasjonen. Det er mulig at denne delen vil kunne gli over i det andre spørsmålet i oppgaveteksten om hvilke faktorer som kan bidra til å legitimere deltakelsen i internasjonale militære operasjoner. Det er ingen forutsetning at disse diskusjonene holdes skarpt atskilt, men det må forventes at kandidatene direkte eller indirekte avslører en forståelse av hva det vil si at en statsleders beslutning er legitim.

Hensikten med den siste delen er å henlede oppmerksomheten mot faktorer som kan gjøre det normativt akseptabelt å gripe til våpen. Den primære pensumdekningen på den siste delen av oppgaven er Mingsts diskusjon det vi kaller ‘rettferdig krig’ og menneskerettigheter. Her er det både en formell utlegning av de viktigste elementene i folkeretten med særlig vekt på bestemmelser om retten til å gripe til våpen samt empiriske illustrasjoner på situasjoner hvor dilemmaet mellom det generelle forbudet mot våpenbruk (Art. 2(4) i FN-pakten) og andre hensyn, som for eksempel menneskerettigheter har vært fremtredende. Det beste er selvsagt om kandidatene mestrer å gjennomføre en selvstendig diskusjon av de dilemmaer som reises bruk av militær maktmidler skal vurderes som legitime. Fokus på rettsreglene eller på konkrete empiriske tilfeller bør i seg selv ikke trekke ned dersom drøftingen ellers er god. På forelesningene har også Malnes’ skille mellom forsvarskrig, forkjøpskrig og forebyggende krig vært nevnt. En god besvarelse av den siste delen av oppgaven vil både diskutere betydningen av innholdet i de aktuelle folkerettsbestemmelsene og hvem som legitimt kan fortolke folkerettsbestemmelser og eventuelt utvikle nye. Å diskutere dette spørsmålet uten å nevne sikkerhetsrådets sentrale rolle i så måte kan neppe ansees som en fullgod besvarelse.

Alt i alt må den første delen anses som svært åpen hvor mange ulike innfallsvinkler, perspektiver og utvalg av faktorer må kunne aksepteres. I den siste delen er oppgaven derimot noe mer definert. Uten vektlegging av noen sentrale bestemmelser i folkeretten og sikkerhetsrådets rolle bør karakteren på denne oppgaven trekkes uavhengig av drøftingen i den første delen.

 

B: Økonomisk samarbeid

Diskuter likheter og forskjeller mellom internasjonalt økonomisk samarbeid og europeisk økonomisk integrasjon.

Pensumdekning: Claes og Førland, særlig kapittel 1 og 5, og Claes, Hveem og Tranøy, kapitlene 3, 4 og 5.

Dette er en vid oppgave som forutsetter at kandidatene utformer en selvstendig disposisjon av besvarelsen. Flere deler av pensum kan trekkes inn, men hovedvekten vil nok ligge på den angitte pensumdekningen. Oppgaven stiller krav til kandidatens evne til selv å finne fram til noen dimensjoner langs hvilke en drøfting av likheter og forskjeller kan gjennomføres. Et betydelig element av evalueringen må ligge i hvilken grad og hvordan kandidaten fyller dette kravet. Under skisseres noen mulige dimensjoner, men det understrekes at denne listen på ingen måte er uttømmende. Det er selvsagt helt fint dersom kandidaten selv finner andre dimensjoner å diskutere likheter og forskjeller langs, forutsatt at disse virker plausible.

Hovedtanken med denne oppgaven er at studentene skal kunne sammenligne det internasjonale økonomiske samarbeidet innenfor handel og valutaspørsmål som vokste fram etter andre verdenskrig med det økonomiske samarbeidet innenfor EU knyttet til det indre marked (1986) og pengeunionen (1992). Oppgaveteksten vektlegger et overordnet tema for forelesningene og flere andre pensumbidrag, nemlig graden av institusjonalisering av det økonomiske samarbeidet. Det er derfor helt bevisst brukt begrepet ’samarbeid’ om det som skjer på internasjonalt plan, og ’integrasjon’ om det som skjer på europeisk plan.

Kandidatene må forventes å gjøre ulike avgrensninger for å håndtere dette vide tema. Det er derfor ikke grunnlag for å straffe kandidater som sammenligner det internasjonale økonomiske samarbeidet med den europeiske økonomiske integrasjonen kun innenfor handelsområdet eller kun vektlegger valutaspørsmål. Man kan i og for seg tenke seg ytterligere innsnevringer. Også det bør vi akseptere dersom det er godt begrunnede.

Noen mulige dimensjoner for sammenligning:

Kronologi: Et tilsynelatende trivielt poeng er at det internasjonale samarbeidet kom før den europeiske integrasjonen, i alle fall hvis man vektlegger det indre marked og pengeunionen slik det gjøres i pensum. Ved nærmere ettertanke er ikke dette helt trivielt, fordi særlig det europeiske valutasamarbeidet vokser frem nettopp som et svar på sammenbruddet i det internasjonale valutasamarbeidet. Dersom noen studenter evner å fange opp denne sammenhengen bør det premieres.

Områder: En vid forståelse av den europeiske økonomiske integrasjonen vil inkludere områder som den felles landbrukspolitikken, den felles fiskeripolitikken, regionalpolitikken, de generelle pengepolitiske retningslinjene osv. osv. Selv om ikke studentene går inn i alle disse områdene er det et pluss dersom det nevnes at den europeiske økonomiske integrasjonen har et brede nedslagsfelt. Det bør ikke regnes som negativt at dersom dette poenget ikke nevnes, men Claes og Førland diskuterer konsekvenser av det indre marked på en rekke saksområder utover de ‘rent’ handelsmessige konsekvensene. Det er selvsagt liten tvil om at EU-retten innenfor det indre marked er langt mer inngripende enn WTOs regelverk.

Målsettinger: Her er det naturligvis stor grad av samsvar mellom det internasjonale og det europeiske. På handelsområdet er begge tuftet på en liberalistisk forståelse om de gunstige effekter av frihandel. Ricardos komparative fortrinn er behandlet både i pensum og på forelesningene. På valutaområdet er ønsket om stabilitet fremtredende på begge nivåer.

Utfall: Her er jo situasjonen den at innenfor handelsområdet så eksisterer både det internasjonale og det europeiske samarbeidet i dag. WTO-samarbeidet knaker imidlertid i sammenføyningene, mens det indre marked er veletablert kjerneområde innenfor den europeiske integrasjonsprosessen. På valutaområdet døde Bretton Woods samarbeidet i 1971, mens euroen har befestet sin posisjon som en ledende internasjonal valuta og pengeenhet for de 19 av EUs medlemmer som bruker den. Også EUs pengeunion har hatt betydelige utfordringer det siste tiåret, noe som diskuteres utførlig i pensum.

Virkemiddelbruk: Dette grenser opp mot graden av institusjonalisering av samarbeidet, men retter seg først og fremst mot de konkrete virkemidlene som tas i bruk. Mens det indre marked i hovedsak er innført gjennom bruk av lovgivning basert på flertallsvedtak i Rådet, er GATT og WTO preget av forhandlinger hvor hvert medlemsland har vetorett. Tvisteløsningsmekanismen i GATT/WTO har naturligvis innslag av uavhengig domsmyndighet, men EU Kommisjonens og EU domstolens rolle som overvåkningsorgan og domsmyndighet går klart lenger i retning av overordnet og uavhengig myndighet.

Samarbeid vs. Integrasjon: Som nevnt innledningsvis vil de studenter som har lest oppgaveteksten nøye oppdage at det brukes to ulike karakteristikker: samarbeid og integrasjon. Dette bør lede tankene i retning av flere aspekter ved organiseringen, styrken og ikke minst graden av overnasjonalitet ved de to ulike samarbeidsnivåene. På forelesningene har det vært brukt mye tid på forskjellene mellom tradisjonelt internasjonalt samarbeid og begrepet integrasjon. De fleste studenter bør kunne si noe om dette. I forlengelsen av dette ligger også spørsmålet om suverenitetsavståelse. Den er naturligvis ikke eksisterende, eller i alle fall begrenset når det gjelder Bretton Woods og GATT/WTO, og er klart større når det gjelder det indre marked, med uavhengig påtalemyndighet og domstol; og enda kraftigere i pengeunionen, hvor statene oppgir nasjonal valuta og styringen over pengepolitikken. Noen studenter kan tenkes å ta dette videre til en diskusjon av fordeler og ulemper ved økt grad av overnasjonalitet. Dette er positivt dersom det ikke går på bekostning av diskusjonen av likheter og forskjeller.

Det understrekes at dette bare er eksempler på dimensjoner som kan egne seg for å diskutere likheter og forskjeller mellom det internasjonale økonomiske samarbeidet og den europeiske økonomiske integrasjonen. Flere andre dimensjoner kan tenkes, og disse kan tenkes å være vel så relevante som de som er nevnt her. Dersom det ikke blir helt søkt bør vi være velvillige overfor originale utvalg av dimensjoner.

Det sentrale evalueringskriteriet må være evnen til å gjennomføre en systematisk diskusjon av likheter og forskjeller. Det tematiske utvalget av dimensjoner kommer i annen rekke, selv om det altså ikke kan være helt vilkårlig. Rene beskrivende fremstillinger av de ulike samarbeidsområdene bør ikke premieres.

 

 

 

C: Norge i FNs sikkerhetsråd

Vedlagt følger de siste avsnittene av Utenriksminister Ine Eriksen Søreides redegjørelse i Stortinget den 8. desember 2020, om Norges plass i FNs sikkerhetsråd.

Med utgangspunkt i denne teksten besvar følgende punkter:

• Hvilke norske interesser mener Utenriksministeren sete i Sikkerhetsrådet kan ivareta?
• Gjør en kritisk vurdering av den sammenhengen som legges til grunn i første avsnitt mellom FN, folkeretten og resten av det multilaterale systemet på den ene siden og Norges sikkerhet og suverenitet, økonomi og velferd på den andre.
• Kan du selv identifisere noen mulige politiske kostander for Norge av å sitte i FNs sikkerhetsråd?
• Gjør en kritisk vurdering av hvor realistisk det er at Norge når de de målsettingene som kommer frem i denne teksten.
• Hvilket perspektiv i studiet av internasjonal politikk mener du Utenriksministerens redegjørelse i hovedsak bærer preg av?

Utsnitt av Utenriksminister Ine Eriksen Søreides redegjørelse i Stortinget den 8. desember 2020, om Norges plass i FNs sikkerhetsråd:

«Å sitte i Sikkerhetsrådet gir en spesielt god mulighet til å støtte opp om nettopp FN, folkeretten og resten av det multilaterale systemet som er avgjørende for Norges sikkerhet og suverenitet, økonomi og velferd.

Det er i norsk interesse å bidra til at trusler mot internasjonal fred og sikkerhet håndteres i Sikkerhetsrådet, fremfor direkte mellom stormaktene.

Når vi igjen tar plass i salen fra januar, er det femte gang Norge skal sitte i Sikkerhetsrådet. Vi får bedre nettverk og tettere kontakt med flere land som er viktige for å fremme våre egne interesser og for å forsvare og utvide vårt utenrikspolitiske handlingsrom.

Men plassen kan også gi oss fordeler på andre områder. Gjennom den tette daglige kontakten med stormaktene og andre rådsmedlemmer får vi politisk kapital og kunnskap som gjør oss til en mer relevant samtalepartner også på andre arenaer.»

Kilde: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/utgreiing_fnsr/id2790451/. nedlastet 9.12.2020.

 

For denne typen oppgaver er det lite meningsfylt med en omfattende sensorveiledning. UiO, SV-fakultetet og ISV har tiltagende ambisjoner om arbeidslivsrelevansen ved våre studieprogram. Emneansvarlig for STV1200 ser denne typen eksamensoppgaver som et ledd i dette arbeidet.

• Hvilke norske interesser mener Utenriksministeren sete i Sikkerhetsrådet kan ivareta?

På det overordnede plan synes sete i Sikkerhetsrådet (SR) å bidra til norsk sikkerhet suverenitet økonomi og velferd, samt en bedre håndtering av trusler og internasjonal fred og sikkerhet gjennom SR. Mer konkret vil det gi Norge bedre nettverk og tettere kontakt med flere land, utvide Norges utenrikspolitiske handlingsrom, gi politisk kapital og kunnskap, samt øke Norges relevans som samtalepartner også på andre arenaer. Dette er naturligvis kun en omformulering av teksten, så det bør kunne forventes høy grad av presisjon i denne første delen av besvarelsen. Siktemålet er å teste om studentene faktisk klarer å trekke ut essensen i teksten når det ivaretakelse av norske interesser gjennom sete i SR.

• Gjør en kritisk vurdering av den sammenhengen som legges til grunn i første avsnitt mellom FN, folkeretten og resten av det multilaterale systemet på den ene siden og Norges sikkerhet og suverenitet, økonomi og velferd på den andre.

Her er tanken at studentene skal se på den grunnleggende antakelse i første avsnitt med et kritisk blikk. I hvilken grad er sete i SR, FN, Folkeretten osv. faktisk avgjørende for norsk sikkerhet, suverenitet, økonomi og velferd. På et generelt plan er sammenhengen åpenbar, men en mer spisset kritisk diskusjon bør f.eks. kunne stille kontrafaktiske spørsmål ved om Norge ville miste suverenitet, sikkerhet osv. uten FN, folkeretten osv. Det er neppe grunn til å forvente stor dybde i diskusjonen på dette punktet.

• Kan du selv identifisere noen mulige politiske kostander for Norge av å sitte i FNs sikkerhetsråd?

Her må studentene tenke selv, eller (siden de denne gangen har tilgang til internett, pensum og andre kilder, hente fram de som har påpekt at deltakelsen i SR også innebærer politiske kostnader som f.eks. at Norge lett kan komme i konflikt med en eller flere av vetomaktene, og blir tvunget til å innta standpunkt til kontroversielle spørsmål på det øverste internasjonale agenda som et lite land ellers kunne unnlatt å forholde seg til.

• Gjør en kritisk vurdering av hvor realistisk det er at Norge når de de målsettingene som kommer frem i denne teksten.

Også her må studentene tenke selv. Det vi kan evaluere her er i hvilken grad studentene er i stand til å vurdere mulighetene for å nå disse ambisiøse målsettingene gitt det de på bakgrunn av pensum vet om internasjonal politikk. Rent tematisk kan vi forvente mange ulike innfallsvinkler. Et annet element er grad av modenhet i selve fremstillingsformen i denne diskusjonen. Og sist, men ikke minst, i hvilken grad studentene får fram både faktorer som kan bidra til måloppnåelse og de som kan hindre at disse målene nås.

• Hvilket perspektiv i studiet av internasjonal politikk mener du Utenriksministerens redegjørelse i hovedsak bærer preg av?

De fleste vil ganske sikkert se dette som uttrykk for det Mingt benevner som det ‘liberale’ perspektivet, basert på vektleggingen av internasjonale rettsregler, samarbeid og betydningen av internasjonale institusjoner, da særlig FN. Betoningen av ivaretakelse av norske interesser står ikke i motsetning til antakelsene innenfor dette perspektivet. Enkelte kan allikevel mene at vektleggingen av nasjonale interesser har islett av et realistisk perspektiv på internasjonal politikk. Om dette nevnes i tillegg til vektlegging av det liberale perspektivet er det fullt ut akseptabelt.

 

 

 

 

Oppgave 2: Spørsmål (kortsvar) – besvar tre av alternativene

 

D: Gjør kort rede for forholdet mellom staters suverenitet og det internasjonale systemets anarkiske karakter.

I denne sammenheng er anarki å forstå som fravær av overordnet myndighet. Studentene har selvsagt fått dette servert i mange av pensumbidragene På forelesningene har følgende sitat fra Barry Buzan blitt diskutert: ”The international political system is an anarchy, which is to say that its principal defining characteristic is the absence of overarching government. The principal defining feature of the states is their sovereignty … If units are sovereign, their system of association must be anarchy, and if the system is anarchic, its members must reject overarching government.” Det fanger essensen i spørsmålet – det er en logisk sammenheng mellom staters suverenitet og systemets anarkiske karakter. Ethvert innslag av hierarkisk organisering av det internasjonale systemet vil svekke statenes suverenitet. Lange empiriske utlegninger om det internasjonale systemet eller slike innslag av overnasjonalitet som f.eks. EU, FNs sikkerhetsråd eller tvisteløsningssystemet i WTO skal ikke gi økt uttelling. Heller ikke diskusjoner av de ulike teoriretningens syn på anarkiet, selv om disse kan brukes som en inngang til å forklare begrepene. Det er selve forholdet mellom de to begrepene som er poenget i spørsmålet.

 

E: I hvilken grad er EUs beslutninger demokratisk legitime?

Pensumdekning: Claes og Førland s. 163-171 og 179-182

Demokratisk legitimitet er i pensum utlagt som følger: «et bånd mellom de styrende og de styrte, der statsledelsens mål og prinsipper har oppslutning nedenfra. Et statsstyre er legitimt når det oppfattes som rettmessig gjennom felles anerkjennelse av overordnede prinsipper» Østerud (2014: 43). EU-systemet er en blanding av prinsippet om «én person – én stemme» og prinsippet om «én stat – én stemme». Mens individet er den grunnleggende enheten ut fra det første prinsippet, er staten den grunnleggende enheten ut fra det andre. I pensum er de tenkte problemstillingene utlagt som følger:

De ulike institusjonene i EU har forskjellig legitimitetsgrunnlag for sin rolle i beslutningssystemet. Medlemmene av Rådet representerer regjeringene i de enkelte medlemslandene, mens medlemmene av Parlamentet er direkte valgt av befolkningen i EU-landene. I tillegg skal Kommisjonens medlemmer ivareta fellesinteressene uavhengig av enkeltstater eller individer. Dette gjør at EUs politiske beslutninger er basert på flere forskjellige former for legitimitet ved at alle disse organene har innflytelse på vedtakene. I forhold til denne oppgaven vil en styrking av Parlamentet på bekostning av Kommisjonen og Rådet generelt sett øke den demokratiske legitimiteten.

Parlamentet har i dag en reell innflytelse på beslutningene, ikke som tidligere kun en rådgivende rolle overfor Rådet. Også de nasjonale parlamentet har de siste årene fått mer inngrep med beslutningsprosessene innenfor EU. Med Lisboatraktaten får de nasjonale parlamentene mulighet til å vurdere lovforslag og gi uttrykk for synspunkter. Dersom en tredel av de nasjonale parlamentene ønsker det, må Kommisjonen vurdere forslaget på nytt. Kommisjonen blir ikke tvunget til å endre forslaget, men må gi en ytterligere begrunnelse for hvorfor man ønsker å gå imot de nasjonale parlamentenes synspunkter. I alle medlemslandene er det konsultasjoner mellom regjeringene og parlamentene om viktige spørsmål som tillegg til traktaten, utvidelse, og økning av EU-budsjettet. Alle de nasjonale parlamentene har etablert EU-utvalg, men disse utvalgenes betydning og evne til å påvirke ministrenes politikk i Rådet varierer. Europautvalget i det danske Folketinget er det som har gått lengst i å fastlegge ministrenes politikk. Den danske regjeringen er forpliktet til å forelegge sitt forhandlingsopplegg for europautvalget før møtene i Ministerrådet. Regjeringen er avhengig av at det ikke er flertall mot forhandlingsstrategien. Fordelen med denne ordningen er at den sikrer støtte for politikken og reduserer sannsynligheten for at regjeringen får problemer når politikken skal iverksettes. Den danske ordningen er et eksempel på hvordan den demokratiske legitimiteten kan styrkes via de nasjonale parlamentene, ved at ministrene holdes ansvarlige overfor det nasjonale folkevalgte parlamentet. Ulempen er at ordningen svekker ministrenes fleksibilitet i forhandlingene i Rådet og dermed kan redusere effektiviteten.

 

F: Hvorfor fikk USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike fast plass og vetorett i FNs sikkerhetsråd? Hva har vært konsekvensene av dette?

Pensumdekning: Hovi og Underdal s. 72-73, 158, 192--193. Mingst s. 326-328

Sikkerhetsrådet har fem faste medlemmer, og ti som velges. De ti velges for to år, fem seter er på valg hvert år. De valgte representantene velges ut fra en geografisk fordelingsnøkkel. De kan heller ikke gjenvelges umiddelbart. Alle som velger å svare på denne oppgaven bør forventes å kunne gjengi disse momentene. Når det gjelder motivene for denne ordningen er poenget at maktfordelingen innad i organisasjonen skulle gjenspeile maktforholdene i internasjonal politikk generelt. Dette diskuteres forholdsvis detaljert hos Hovi og Underdal på sidene 190-194. Noen vil kanskje benytte anledningen til å diskutere hvorvidt dette fortsatt gjelder. Det kan telle positivt, men det kan ikke forutsettes ut fra oppgaveteksten at også en slik diskusjon skal gjennomføres. Konsekvensene diskuteres særlig av Mingst og er naturligvis knyttet til at konflikter hvor en av disse maktene har en egeninteresse ikke blir tatt opp eller blir avvist gjennom nedleggelse av veto. Særlig under den kalde krigen med sterke motsetninger mellom USA, Storbritannia og Frankrike på den ene siden og daværende Sovjetunionen på den andre.

 

G: Diskuter i hvilken grad internasjonal strafferett bryter med prinsippet om staters suverenitet.

Pensumdekning: Mingst s. 370-390

I utgangspunktet er statene selv ansvarlig for å opprettholde menneskerettighetene på sitt eget territorium. Men som Mingst påpeker, stater kan svikte i denne oppgaven og kan selv være de som bryter med menneskerettighetene. Etter andre verdenskrig har det vokst fra en egen sidegren av folkeretten gjerne kalt internasjonal strafferett. Hovedforskjellen fra den tradisjonelle folkeretten er at det er individer som straffeforfølges, ikke stater. På forelesningen er følgende sitat fra Nürnbergdomstolen tatt med: «Nürnbergdomstolen 1945: «Crime against international law are committed by men, not by abstract entities, and only by punishing individuals who commit such crimes can the provisions of international law be enforced». Dette gjelder særlig såkalte forbrytelser mot menneskeheten eller folkemord. Opprettelsen av Den internasjonale straffedomstolen I 1998 føyer seg inn i denne utviklingen. Har kan enkeltindivider straffeforfølges og dømmes uavhengig av deres statsborgerskap og hva eget lands myndigheter foretar seg i saken. Dermed er det etablert en konkurrende domsmyndighet i forhold til den nasjonale domstoler på disse områdene.

 

H: Diskuter kort hva som skiller realismen og den liberale institusjonalismen i synet på internasjonale institusjoners betydning i internasjonal politikk.

Pensumdekning: Hovi og Malnes s. 222-230. Mingst kap. 7

For det første kan oppgaven løses ved å diskutere hvordan ulike teoriretninger har ulik oppfatning av internasjonale organisasjoners betydning. Dette er innfallsvinkelen i kapittel 11 hos Hovi og Underdal, hvor et realistisk og et liberal-institusjonelt perspektiv diskuteres. Kapittel 7 hos Mingst er i hovedsak orientert innenfor en liberal tilnærming, men hun går også igjennom en realistisk og en radikal tilnærming til internasjonale organisasjoners rolle. Det er fullt mulig å besvare denne oppgaven på en fullgod måte utelukkende ved en slik teoretisk drøfting. Dette vil imidlertid forutsette både at beskrivelsen av de teoretiske perspektivene er lytefri og at drøftingen er stringent og avdekker viktige og relevante forskjeller mellom perspektivene. Særlig to av punktene utlagt hos Hovi og Malnes synes å være et nødvendig innhold i en slik drøfting av den realistiske tilnærmingen:

• internasjonale organisasjoner har en viss betydning som redskap for mektige stater, men har liten ’politisk egenvekt’ og derved liten selvstendig betydning,
• internasjonale organisasjoner er bare funksjonsdyktig så lenge dens viktigste medlemsland tilfører den ressurser og tilkjenner den myndighet, og at de bare gjør dette så lenge organisasjonen anses å tjene deres interesser (eller i alle fall ikke motarbeide disse).

Når det gjelder det liberal-institusjonelle perspektivet har de internasjonale organisasjonene en klarere egentyngde. Hos Hovi og Underdal vektlegger særlig hvordan den tettere sammenvevingen av samfunn på tvers av landegrenser leder statene til å opprette funksjonelt definerte internasjonale organisasjoner som så inngår i et dynamisk samspill med de territorielt definerte statene. Dette leder i sin tur at det oppstår et gjensidig påvirkningsforhold mellom medlemsstater og organisasjoner.