STV1200 2019

Eksamensoppgaver

Emne: STV 1220

Semester: Høst 2019

 

A: Hva har internasjonale institusjoner å si for internasjonal politikk?

Gi besvarelsen tittelen: Internasjonale institusjoner

B: Gjør kort rede for hovedinnholdet i EUs pengeunion. Hvilke deler av statens økonomiske politikk griper pengeunionen inn i? Nevn noen sentrale motiver bak opprettelsen av pengeunionen. Diskuter fordeler og ulemper ved etableringen av en slik pengeunion.

Gi besvarelsen tittelen: EUs pengeunion

 

Spørsmål

A: Hvordan er FNs sikkerhetsråd satt sammen? Hvorfor er det gjort på denne måten?

B: Gjør kort rede for noen teoretiske perspektiver på den europeiske integrasjonsprosessen.

C: Gjør kort rede for mulige motiver for utenlandsinvesteringer (Foreign Direct Investments – FDI).

D: Hva kjennetegner det internasjonale statssystemet i henhold til realisme, liberal institusjonalisme og konstruktivisme.

E: Gjengi kort hovedinnholdet i Atlanterhavspaktens (NATO-traktatens) artikkel fem. Når har denne artikkelen kommet til anvendelse?

 

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Sensorveiledning

Emne: STV 1220

Semester: Høst 2019

 

LÆRINGSUTBYTTE OG KARAKTERSKALA

Sensuren av emnet skal ses i sammenheng med læringsutbyttet. Samtidig skal selve karakterfastsettingen være i tråd med de angitte kvalitative kriteriene.

Sensuren skal relateres til følgende læringsutbytte:

Kunnskaper

Du skal:

• bli kjent med grunntrekkene i statssystemet og forhold som kan bidra til endring eller stabilitet i dette systemet
• lære om hvordan den enkelte stat utformer sin politikk overfor andre stater
• få innsikt i makt-, konflikt- og samarbeidsaspekter ved forholdet mellom stater, herunder drivkrefter og bremseklosser for politisk integrasjon
• bli kjent med oppbygningen av internasjonale organisasjoner som FN, EU og NATO og hvordan slike organisasjoner under gitte betingelser kan påvirke staters atferd
• få en innføring i internasjonal politisk økonomi, bl. a. om det internasjonale handels- og finanssystemet og forholdet mellom rike og fattige land

 

Ferdigheter

Du skal:

• kunne definere og bruke sentrale begreper innen internasjonal politikk
• kunne sammenlikne ulike saksområder langs dimensjoner som konflikt, samarbeid og integrasjon, og forklare eventuelle forskjeller mellom disse
• kunne vurdere betydningen av andre aktører enn stater (som transnasjonale selskaper og miljøorganisasjoner), herunder hvordan de påvirker internasjonal politikk
• kunne beskrive viktige internasjonale samarbeidsordninger, forklare måten de virker på og påpeke styrker og svakheter i deres struktur

 

 

Karaktergivningen skal relateres til følgende karakterskala:

	Generell kvalitativ beskrivelse (UHR/UiO)	Fagspesifikk beskrivelse: Bacheloremner (statsvitenskap)
A Frem-ragende	Fremragende presentasjon som klart utmerker seg. Kandidaten viser svært god vurderingsevne og stor grad av selvstendighet.	Kandidaten behersker pensum på en fremragende måte. Begreper, teorier og empirisk kunnskap anvendes svært sikkert, selvstendig og reflektert ved drøfting av faglige problemstillinger. Korrekt bruk av kilder og referanser.
B   Meget god	Meget god prestasjon Kandidaten viser meget god vurderingsevne og selvstendighet.	Kandidaten behersker pensum meget godt. Begreper, teorier og empirisk kunnskap anvendes meget sikkert, selvstendig og reflektert ved drøfting av faglige problemstillinger. Korrekt bruk av kilder og referanser.
C   God	Jevnt god prestasjon som er tilfredsstillende på de fleste områder. Kandidaten viser god vurderingsevne og selvstendighet på de viktigste områdene.	Kandidaten behersker pensum godt. Begreper, teorier og empirisk kunnskap anvendes sikkert og selvstendig ved drøfting av faglige problemstillinger. I hovedsak korrekt bruk av kilder og referanser.
D   Brukbar	En akseptabel prestasjon med noen vesentlige mangler. Kandidaten viser en viss grad av vurderingsevne og selvstendighet.	Kandidaten har ufullstendige pensumkunnskaper. Begreper, teorier og empirisk kunnskap anvendes ujevnt. Visse mangler når det gjelder bruk av kilder og referanser.
E   Tilstrekkelig	Prestasjonen tilfredsstiller minimumskravene, men heller ikke mer. Kandidaten viser liten vurderingsevne og selvstendighet.	Kandidaten har klart mangelfulle pensumkunnskaper. Vesentlige feil eller mangler når det gjelder anvendelse av begreper, teorier og empirisk kunnskap. Viser også svak forståelse ved drøfting av faglige problemstillinger.
F Ikke bestått	Prestasjon som ikke tilfredsstiller de faglige minimumskravene. Kandidaten viser både manglende vurderingsevne og selvstendighet.	Kandidaten behersker selv ikke elementære deler av pensum. Store hull i kunnskapen eller feilaktig gjengivelse og anvendelse av sentrale begreper og teorier.

 

 

GENERELLE RETNINGSLINJER

Essay

I besvarelsen av essayoppgavene er studentene forventet å demonstrere læringsutbytte kategorisert som ‘ferdigheter’ (se over).

Evalueringen skal vektlegge evnen til å diskutere spørsmålene i oppgaveteksten, snarere en de faktuelle sidene ved tema. Det er selvsagt alltid deler av besvarelsen som forutsetter faktakunnskap som må anses som nødvendige for en god karakter (C eller bedre).

Først og fremst forutsetter en god karakter på essayoppgaven evnen til å gjennomføre en diskusjon av begreper, teorier eller argumenter nevnt i oppgaveteksten, samt at denne diskusjonen relaterer seg til teorier eller empirisk litteratur i pensumlisten. Det siste dog ikke nødvendigvis med bruk referanser.

En veldig god besvarelse (B eller bedre) vil som oftest forutsette en identifiserbar innsats fra studentens side som demonstrerer kandidatens eget selvstendige bidrag til argumentasjonen i besvarelsen. Selv en god gjengivelse av forelesninger eller pensum er normalt ikke tilstrekkelig for en veldig god karakter.

 

Spørsmål

I besvarelsen av spørsmålene er studentene forventet å demonstrere læringsutbytte kategorisert som ‘kunnskaper’ (se over). Svarene skal være kort og presis, men selvsagt gi en fullstendig besvarelse av det valgte spørsmålet. Lange utlegninger og diskusjoner skal ikke i seg selv gi utslag i en bedre karater.

I motsetning essayoppgavene er dybden i den vitenskapelige drøftingen ikke relevant for karaktergivningen når det gjelder spørsmålsoppgavene. En liste med de relevante poengene kan være tilstrekkelig for en god karakter (C eller bedre).

Hvis listen er utviklet eller kommentert av studenten er dette normalt tilstrekkelig for en god karakter (B eller bedre). Det er hvor utfyllende og presist det faktuelle innholdet er fremstilt som er grunnlaget for karaktersettingen.

 

 

SPESIFIKKE RETNINGSLINJER HØSTEN 2019

Merk at essay teller 60% og spørsmålene samlet 40%. Studentene skal besvare en av essayoppgavene og tre av fem spørsmål.

 

Essay

 

A: Hva har internasjonale institusjoner å si for internasjonal politikk.

Pensum: Kapittel 7 og 9 hos Mingst, kapittel 12 hos Hovi og Underdal. Andresens pensumartikkel.

Dette er en helt åpen oppgavetekst som forutsetter at kandidatene utformer en selvstendig disposisjon av besvarelsen. Drøftingen kan bestå av en diskusjon hvor flere ulike deler av pensum trekkes inn, men for de aller fleste er det forventet at de vil velge å ta utgangspunkt i den angitte pensumdekningen. Oppgaven stiller åpenbart krav til kandidatens evne til selv å formulere en problemstilling som så gjøres til gjenstand for drøfting. Et betydelig element av evalueringen må ligge i hvilken grad og hvordan kandidaten fyller dette kravet.

Det bør også legges til grunn at det i pensum og på forelesningene har vært brukt en rekke begreper: Internasjonale institusjoner, internasjonale regimer, IGOs, NGOs, osv. osv. Om studentene velger snevre eller vide definisjoner av fenomenet internasjonale institusjoner, eller fokuserer alle eller en type organisasjoner eller regimer, bør ikke i seg selv vektlegges i evalueringen.

Det er ikke noe fasitsvar når det gjelder hva problemformuleringen substansielt skal inneholde. Det mest nærliggende i forhold til pensum er at diskusjonen organiseres rundt noen teoretiske perspektiver, men noen kan velge å ta utgangspunkt i konkrete organisasjoner presentert i pensum. Gitt at kandidatene gir en plausibel begrunnelse for sitt valg og at dette valget leder fram til en meningsfylt drøfting, bør også originale og utradisjonelle innfallsvinkler aksepteres og belønnes.

Her angis fire mulige innfallsvinkler:

1. For det første kan oppgaven løses ved å diskutere hvordan ulike teoriretninger har ulik oppfatning av internasjonale organisasjoners betydning. Dette er innfallsvinkelen i kapittel 12 hos Hovi og Underdal, hvor et realistisk og et liberal-institusjonelt perspektiv diskuteres, og det konstruktivistiske beskrives kort. Kapittel 7 og 9 hos Mingst er i hovedsak orientert innenfor en liberal tilnærming, men hun går også igjennom en realistisk og en radikal tilnærming til internasjonale institusjoners rolle. Det er fullt mulig å besvare denne oppgaven på en fullgod måte utelukkende ved en slik teoretisk drøfting. Dette vil imidlertid forutsette både at beskrivelsen av de teoretiske perspektivene er lytefri og at drøftingen er stringent og avdekker viktige og relevante forskjeller mellom perspektivene. Særlig to av punktene utlagt hos Hovi og Malnes synes å være et nødvendig innhold i en slik drøfting av den realistiske tilnærmingen:

• internasjonale organisasjoner har en viss betydning som redskap for mektige stater, men har liten ’politisk egenvekt’ og derved liten selvstendig betydning,
• internasjonale organisasjoner er bare funksjonsdyktig så lenge dens viktigste medlemsland tilfører den ressurser og tilkjenner den myndighet, og at de bare gjør dette så lenge organisasjonen anses å tjene deres interesser (eller i alle fall ikke motarbeide disse).

Når det gjelder det liberal-institusjonelle perspektivet har de internasjonale organisasjonene en klarere egentyngde. Hos Hovi og Underdal vektlegger særlig hvordan den tettere sammenvevingen av samfunn på tvers av landegrenser leder statene til å opprette funksjonelt definerte internasjonale organisasjoner som så inngår i et dynamisk samspill med de territorielt definerte statene. Dette leder i sin tur at det oppstår et gjensidig påvirkningsforhold mellom medlemsstater og organisasjoner.

2. En annen mulig innfallsvinkel er å ta utgangspunkt i hvilke substansielle funksjoner eller roller internasjonale organisasjoner kan inneha i internasjonal politikk. Dette har også vært rammen rundt forelesningene. Et avsnitt hos Mingst (s. 323) har nettopp tittelen ’The roles of IGO’. Her skiller hun mellom internasjonale organisasjoners rolle på tre nivåer: i det internasjonale systemet, overfor stater og overfor individer.

På forelesningene er følgende liste benyttet, gjerne omtalt som internasjonale organisasjoners funksjoner:

• Tilveiebringe informasjon og formidle denne til medlemslandene
• Sette dagsorden og fungere som arena for forhandlinger mellom medlemslandene
• Skape normer og regler for staters atferd
• Overvåke staters overholdelse av felles regler
• Rene operative funksjoner

Dersom studentene velger å fokusere slike substansielle roller internasjonale institusjoner kan inneha, er det ikke grunn til å forvente at de vil gjennomføre en uttømmende diskusjon langs alle punktene nevnt av Mingst eller på forelesningen. Dette er heller ikke det viktigste. Snarere bør de evalueres etter i hvilken grad de evner å gjennomføre en systematisk drøfting av de punkter de velger ut. De beste studentene bør vi anta resonnerer omkring hvorfor internasjonale institusjonene skulle være bedre egnet enn for eksempel stater til å løse de angitte oppgavene. Hva er de internasjonale institusjonenes fortinn? Dette behøver ikke bare å være i funksjonelle termer. Noen kan også komme inn på de normative sidene fortinn ved at vedtak fattes i internasjonale institusjoner snarere enn av en eller flere stater på selvstendig grunnlag. I den andre enden vil en ren opplisting av internasjonale organisasjoners funksjoner eller roller ikke være tilstrekkelig til å si at spørsmålet er drøftet.

3. En tredje mulig innfallsvinkel er å ta utgangspunkt i konkrete internasjonale organisasjoner eller regimer, for så å drøfte disses faktiske betydning for internasjonal politikk generelt eller på avgrensede saksområder. Det er mye stoff om konkrete internasjonale organisasjoner på pensum, ikke minst om EU. En slik innfallsvinkel kan lett henfalle til ren beskrivelse av organisasjonen(e)s gjøren og laden, og dermed få et noe svakere analytisk preg enn de to andre mulighetene skissert over. Det er imidlertid fullt mulig å drøfte internasjonale institusjoners rolle ved å lete etter mønstre i det empiriske materialet om internasjonale institusjoner presentert i pensum. Sånn sett kan en besvarelse innenfor denne tredje kategorien var like analytisk dersom kandidaten spør hva det er ved for eksempel EU som gjør at organisasjonen får betydning, eller ikke. En ren deskriptiv besvarelse, uten empirisk drøftende elementer som dette bør gis en svakere karakter.

4. En fjerde mulighet er at studentene velger å basere seg på Steinar Andresens pensumartikkel om regimers effektivitet. Denne vektlegger skille mellom output, outcome og impact som tre elementer i institusjoners betydning. Disse begrepene forstås hos Andresen som følger:

• Output: De regler og reguleringer som nedfelles i avtalene. Disse kan være strenge eller milde, presise eller gi rom for fortolkning og tilpasning av statene (f.eks. Ved minimum eller maksimumsstandarder).
• Outcome: Den endring som institusjonen forårsaker hos de deltakende statene, sett i forhold til output.
• Impact: I hvilken grad institusjonen har skapt output og outcome som faktisk oppnår de mål som var hensikten med å etablere institusjonen.

Når det gjelder selve målingen av institusjonenes effektivitet fremhever Andresen to mulige mål:

• Måle institusjonens betydning i forhold til den kontrafaktiske utviklingen uten institusjonen.
• Måle institusjonens betydning i forhold til den beste løsning som kunne oppnås «det kollektive optimum».

Alle de aspektene Andresen diskuterer er velegnet som grunnlag for en drøfting, uavhengig om vi snakker om et regime eller en organisasjon. Begrepssettet kan allikevel fremstå noe mer avgrenset, når det gjelder institusjonenes mulige betydning for internasjonal politikk mer generelt. Dersom kandidatene kun holder seg til denne varianten må det allikevel kunne anses som en fullgod besvarelse, forutsatt at selve diskusjonen holder et tilstrekkelig faglig nivå. Denne kan f.eks. sentrere rundt hva som skal til for å oppnå høy grad av output, outcome og impact. Noe som også er tematikk behandlet hos Hovi og Underdal.

 

 

B: Gjør kort rede for hovedinnholdet i EUs pengeunion. Hvilke deler av statens økonomiske politikk griper pengeunionen inn i? Nevn noen sentrale motiver bak opprettelsen av pengeunionen. Diskuter fordeler og ulemper ved etableringen av en slik pengeunion, f.eks. i perioder med økonomiske kriser.

Pensum: Claes og Førland, s. 128-148.

Pensumdekningen for denne oppgaven er i hovedsak å finne på side 128-148 i Claes og Førland, men det finnes også relevante poeng i andre pensumbidrag. Oppgaven kan besvares på en fullgod måte kun basert på Claes og Førland.

Når det gjelder spørsmålet om hovedinnholdet i pengeunionen er det særlig tre punkter som trekkes fram i pensum:

• De nasjonale valutaene ble erstattet av en fells valuta, euroen.
• De nasjonale sentralbankene gikk sammen i en felles sentralbank, Den europeiske sentralbank, på engelsk forkortet ECB.
• ECB fikk enerett til å utstede penger og fastsette styringsrente for hele euroområdet.

Vi forventer at alle studentene skal kjenne disse hovedtrekkene. Noen vil kanskje også trekke fram de såkalte Maastricht-kriteriene som statene skulle nå før de kunne slutte seg til pengeunionen:

• Inflasjonen skulle ikke være mer enn 1,5 % høyere enn gjennomsnittet i de tre medlemslandene med lavest inflasjon.
• Rentenivået skulle ikke være mer enn 2 % høyere enn gjennomsnittet i de tre medlemslandene med lavest rente.
• Valutakursen kunne ikke avvike mer enn 2,25 % fra den som var fastlagt gjennom EMS (slingringsmonnet ble utvidet til 15 % i 1993).
• Underskuddet på statsbudsjettet skulle ikke være mer enn 3 % av BNP, og statsgjelden skulle ikke utgjøre mer enn 60 % av BNP.

Dersom det formuleres slik at det var et hovedpoeng å få statene til å følge disse kriteriene i sin økonomiske politikk, så kan disse gjerne inngå som del av beskrivelsen av hovedinnholdet. De kan også inngå som del av det andre spørsmålet om hvilke deler av statens økonomiske politikk pengeunionen griper inn i. Claes og Førland har imidlertid et eget avsnitt om konsekvensene av pengeunionen. Her skilles det mellom tre sider ved staters makroøkonomiske politikk: Valutapolitikk, pengepolitikk og finanspolitikk.

Kort oppsummert griper naturligvis pengeunionen kraftig inn i statenes valuta- og pengepolitikk, siden de ikke lenger har en egen valuta og det settes en felles styringsrente for hele euroområdet. De nasjonale sentralbankene kunne tidligere bruke både valutakursen og rentesettingen som virkemidler for å påvirke landets økonomi. Ved å presse valutakursen ned kunne sentralbanken gjøre eksporterte produkter billigere i utlandet og dermed stimulere eksportbedriftenes konkurranseevne. Dersom landene hadde en fast valutakurs kunne denne også justeres for å motvirke effekten av f.eks. ulik prisutvikling i eget land i forhold til viktige handelspartnere. Veldig aktiv valutapolitikk av denne typen gikk i og for seg av moten før innføringen av pengeunionen. En aktiv pengepolitikk i form av aktiv bruk av styringsrenten for å motvirke eksterne sjokk og påvirke den utviklingen i den nasjonale økonomien var imidlertid et viktig virkemiddel for de fleste land som innførte euroen.

Finanspolitikken var i utgangspunktet ment å bli lite berørt av pengeunionen. Statene skulle selv få innrette sine skattesystemer og overføringsordninger. Det skulle også være åpent om landene ville ha stor eller liten offentlig sektor. Gjennom stabilitets- og vekstpakten ble det imidlertid lagt visse føringer på underskuddet på statsbudsjettet, som i for seg var en videreføring av Maastrichtkriteriet om dette, også etter at landene hadde gått inn i pengeunionen.

Mens valuta kan defineres som prisen på et lands penger uttrykt i et annet lands pengeenhet, er rente prisen på penger i landets egen pengeenhet. Ved å styre prisen på pengene påvirker sentralbanken, eller regjeringen gjennom sentralbanken, etterspørselen etter kapital i samfunnet. Høy rente svekker kapitaletterspørselen, lav rente stimulerer den. Billige penger skaper naturligvis mer økonomisk aktivitet enn dyre penger. Pengeunionen fjerner de nasjonale myndighetenes evne til å påvirke økonomien gjennom styringsrente, dvs. de kan bare påvirke økonomien i fellesskap, med den samme styringsrenten. Innenfor pengeunionen er dette virkemiddelet et fullgodt alternativ dersom medlemslandenes økonomier svinger i takt, dvs. at de trenger å stimuleres med lav rente på samme tid og eventuelt bremses med høy rente på akkurat samme tid. Det er her Maastricht-kriteriene kommer inn for å harmonisere de nasjonale økonomiene i forkant av innføringen av euroen. Dette lyktes bare delvis, noe man nok var klar over når euroen ble innført. Som Claes og Førland skriver i avsnittet ‘Intern asymmetri’: «i 2002, var veksten i BNP i Irland 6,9 %, mens den var 0,9 % i Tyskland. Mens Irland da kunne trenge en høy rente for å dempe presset i økonomien, kunne Tyskland trenge en lav rente for å stimulere den økonomiske aktiviteten. Selv om landene i pengeunionen har nærmet seg hverandre når det gjelder inflasjon, langsiktig rentenivå og budsjettunderskudd, spriker utviklingen fortsatt når det gjelder økonomisk vekst og sysselsetting. Dermed kan den pengepolitikken som Den europeiske sentralbank fører, være riktig for et tenkt gjennomsnitt av EU-landene, men enten for kontraktiv eller for ekspansiv for den faktiske økonomiske situasjonen i medlemslandene.»

Man kan spørre seg hvorfor man etablerte pengeunionen hvis man kjente til disse (og andre) utfordringer. Claes og Førland behandler dette i avsnittet ‘Årsaker’. Selv om det indre marked ikke med nødvendighet krevde etableringen av en felles valuta, ble kostnadene ved veksling og kursvariasjoner m er tydelig når det indre markedet fjernet en rekke andre hindringer på bevegelse av varer, tjenester, arbeidstakere og kapital mellom EUs medlemsland. De fleste land avviklet restriksjonene på kapitalbevegelser på begynnelsen av 1980-tallet. Dermed kunne kapital flyttes fritt mellom land. Store forskjeller i rentenivå mellom EU-landene ga lett store kapitalbevegelser fra land med lav rente til land med høy rente; og fra land med usikker økonomisk vekst til land med sikker økonomisk vekst (les: Tyskland). Dette ga Tyskland stor innflytelse, siden de andre landene ofte bandt sin valuta til den tyske. Pengeunionen var derfor også et middel for de andre land til å gjenvinne innflytelse på den pengepolitiske arena. For fellesskapet som helhet var det også et poeng å hindre at landene forsøkte å skape konkurransefordeler ved å presse ned kursen på egen valuta. Det var også klare forventninger til at pengeunionen skulle stimulere vekst og sysselsetting i hele euroområdet.

Fremstillingen av motiver kan nok gli over i diskusjonen av fordeler og ulemper. Momentene i en generell diskusjon av fordeler og ulemper vil i hovedsak være dekket over. Vi kan ikke forvente inngående forståelse av de økonomiske mekanismene, men hovedtrekkene slik de er fremstilt her bør de fleste studentene kjenne.

Når det så gjelder koplingen til den aktuelle krisen kan nok det være krevende for de fleste, og formuleringen i oppgaveteksten er ment å gi de ambisiøse noe å bryne seg på. Claes og Førland har flere sider om den europeiske økonomiske krisen. Den enkleste inngangen til dette er parallelt til fremstillingen over å påpeke at den nasjonale valutaen og rentestyringen er borte. Dermed kan ikke ubalanser mellom landene rettes opp av den nasjonale regjeringen selv med bruk av valuta- og pengepolitiske virkemidler. På sett og vis blir dermed belastningen på finanspolitikken større. Flere land fikk store problemer med dette, og særlig de greske statsfinansene viste seg ikke bærekraftige, ikke minst når kredittinstitusjoner stilte spørsmålstegn ved myndighetenes betalingsevne og hevet rentene på kreditt ytt til den greske stat. I denne situasjonen kan de manglende nasjonale valuta- og pengepolitiske virkemidlene være en ulempe. På den annen side er det en styrke når den europeiske sentralbanken legger hele eurosonens tyngde bak sine pengepolitiske virkemidler. Claes og Frøland fremstiller dette skiftet slik: «Mange finansaktører startet en spekulasjon mot euroen, med den forventning at selve valutasamarbeidet kunne bryte sammen. I en tale i juli 2012 gjorde ECBs president Mario Draghi det klart at Den europeiske sentralbanken ville gjøre det som var nødvendig for å redde euroen: «Within our mandate, the ECB is ready to do whatever it takes to preserve the euro. And believe me, it will be enough.» Måneden etter innførte Den europeiske sentralbanken en ordning hvor sentralbanken lovet å kjøpe statsobligasjoner fra medlemslandene dersom de ønsket det og oppfylte visse kriterier. Dette løftet i seg selv hadde en umiddelbar virkning på rentene på statsgjelden til de søreuropeiske landene. Rentene på den greske statsgjelden ble mer enn halvert i løpet noen få måneder. Det var ikke lenger nødvendig for regjeringene å betale skyhøye renter til private långivere når Den europeiske sentralbanken sto klar til å skaffe landene frisk kapital gjennom obligasjonskjøp.»

Igjen skal vi være forsiktige med å forvente stor dybde i analysene, tema er vanskelig nok for de som står midt oppi det, men også disse hovedtrekkene knyttet krisehåndteringen er del av pensum.

 

 

Spørsmål

A: Hvordan er FNs sikkerhetsråd satt sammen? Hvorfor er sammensetningen slik den er?

Pensum: Hovi og Underdal s. 72-73, 243-247

Sikkerhetsrådet har fem faste medlemmer, og ti som velges. De ti velges for to år, fem seter er på valg hvert år. De valgte representantene velges ut fra en geografisk fordelingsnøkkel. De kan heller ikke gjenvelges umiddelbart. Alle som velger å svare på denne oppgaven bør forventes å kunne gjengi disse momentene. Når det gjelder motivene for denne ordningen er poenget at maktfordelingen innad i organisasjonen skulle gjenspeile maktforholdene i internasjonal politikk generelt. Dette diskuteres forholdsvis detaljert hos Hovi og Underdal på sidene 243-247. Noen vil kanskje benytte anledningen til å diskutere hvorvidt dette fortsatt gjelder. Det kan telle positivt, men det kan ikke forutsettes ut fra oppgaveteksten at også en slik diskusjon skal gjennomføres.

B: Gjør kort rede for noen teoretiske perspektiver på den europeiske integrasjonsprosessen.

Pensum: Claes og Førland, kapittel 2.

Claes og Førland presenterer følgende tre teorier: Liberal intergovernmentalisme, nyfunksjonalisme og den noe mindre koherente kategorien kognitiv teori. Kjernen i liberal intergovernmentalisme er presist uttrykt av Andrew Moravcsik; “European integration can best be explained as a series of rational choices made by national leaders. These choices responded to constraints and opportunities stemming from the economic interests of powerful domestic constituents, the relative power of each state in the international system, and the role of international institutions in bolstering the credibility of interstate commitments” (Moravcsik 1998: 18). Studentene kan komme til å kople liberal intergovernmentalisme til realismen. Dette er ok, men Claes og Førland modifiserer dette ved å påpeke at Moravcsik nok legger både mindre vekt på maktkampen mellom stater og større vekt på innenrikspolitiske forhold enn realister flest vil gjøre.

På mange måter kan nyfunksjonalisme anses som den rake motsetning til liberal intergovernmentalisme. Regjeringene og statsapparatene er ikke de sentrale aktørene i nyfunksjonalistenes forståelse av europeisk integrasjon. Innenrikspolitikk er langt på vei borte. Her spilles hovedrollene av næringslivsledere og eurokrater, det vil si ledere og ansatte i fellesskapsorganene, først og fremst kommisjonen. Utgangspunktet for nyfunksjonelle forfattere som Ernst Haas og hans kolleger var Kull- og stålfellesskapet. Etter at integrasjonsprosessen kom i gang i disse to sektorene, mente nyfunksjonalistene den ville gå nærmest av seg selv, gjennom en mekanisme som er selve kjernepunktet og nøkkelordet i nyfunksjonalismen, nemlig spillover. Nyfunksjonalismen opererer med to typer spillover: funksjonell (eller økonomisk) og politisk. Den første er den viktigste, og den som særpreger teorien.

I motsetning til liberal intergovernmentalisme og nyfunksjonalisme anser ikke Claes og Førland kognitiv teori som en ferdig teori om europeisk integrasjon, med systematisk utarbeidede hypoteser om sammenhenger mellom forskjellige faktorer. Hovedelementet i kognitiv teori er troen på at europeisk integrasjon (eller andre prosesser i internasjonal politikk) langt på vei kan forklares med beslutningstakernes forestillinger eller ideer. Den kognitive teoriens særtrekk er betoningen av at beslutningstakernes forestillinger for det første ikke kan avledes direkte fra interesser eller teknologi, og for det andre spiller en viktig rolle for (i vårt tilfelle) europeisk integrasjon.

 

C: Gjør kort rede for mulige motiver for utenlandsinvesteringer (Foreign Direct Investments – FDI).

Pensum: Claes, Hveem og Tranøy, side 195-198

Claes, Hveem og Tranøy har et eget avsnitt fra side 195-198 som heter: «Hvorfor direkteinvesteringer i utlandet?» Her er det en liste med mulige motiver:

1. å søke kontroll over viktige naturressurser
2. å sikre andeler av nye markeder
3. å senke kostnader ved å få utført arbeidsoppgaver i land med mye billig arbeidskraft
4. å utnytte eget konkurransefortrinn i for eksempel teknologi eller markedsføringsevne  (Hymer, 1976; Narula & Lall, 2006)
5. å sikre adgang til nye, strategisk viktige faktorer for selskapet, som andres teknologi, spesialkompetanse eller kapital
6. å bidra til å omstrukturere den internasjonale produksjonen innenfor det området selskapet opererer på.

På de påfølgende sidene hos Claes, Hveem og Tranøy utdypes disse punktene nærmere, men en kort beskrivelse av tre fire av disse punktene bør anses som en 1tilfredsstillende besvarelse. Noen vil kanskje nevne det generelle poenget at direkteinvesteringene er en måte å bøte på utilstrekkeligheten ved tradisjonelle handelsforbindelser i form av import og eksport som er basert på en «armlengdes avstand» mellom handelspartnere.

Noen studenter vil kanskje velge å bruke John Dunnings OLI-typologi presentert på side 198 hos Claes, Hveem og Tranøy. Dunning skiller mellom Ownership, Localisation og Internalization (derav OLI) i forklaringen av utenlandsinvesteringer. Den første typen omfatter investeringer som søker å utnytte det Dunning kaller eierskapsfordeler (O) – det gjelder spesielt motiv 4 men også delvis motiv 6. Den andre typen er investeringer som søker ressurser som er lokalisert (L) i bestemte land – naturressurser, billig arbeidskraft men også høyt kunnskaps- og teknologinivåer – med andre ord investeringer som følger motivene 1, 5 og delvis 2. Den tredje typen er investeringer som søker å oppnå fordeler ved å internalisere (I) ressurser som er spesielt viktige eller utfordrende. Denne typen omfatter delvis motiv 2 – redusere transaksjonskostnader – og motiv 6.

 

D: Hva kjennetegner det internasjonale statssystemet i henhold til realisme, liberal institusjonalisme og konstruktivisme.

Pensum: Mingst, kapittel 3 samt kapittel 4 side 110-123.

Mingst har følgende tabell på side 117:

Det er særlig den første linjen som er relevant, men også de andre radene kan anses som relevante, dog ikke på bekostning av den første. På forelesningene er følgende stikkord formidlet:

• Realisme: Anarki og maktbalanse
• Liberal institusjonalisme: Gjensidig avhengighet
• Ny-marxisme: Økonomisk lagdeling
• Konstruktivisme: Anarchy is what states make of it.

 

 

E: Gjengi kort hovedinnholdet i Atlanterhavspaktens (NATO-traktatens) artikkel fem. Når har denne artikkelen kommet til anvendelse?

Ordlyden i paktens artikkel fem er på norsk som følger:

Partene er enige om at et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle, og er følgelig blitt enig om at hvis et slikt væpnet angrep finner sted, vil hver av dem under utøvelsen av retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar, som er anerkjent ved artikkel 51 i De forente nasjoners pakt, bistå den eller de angrepne parter ved enkeltvis og i samråd med de andre parter straks å ta slike skritt som den anser for nødvendig, derunder bruk av væpnet makt, for å gjenopprette det nord-atlantiske områdes sikkerhet.

Hovi og Underdal gjengir den engelske teksten på side 84. Mingst diskuterer kort artikkelen og anvendelsen på side 59. Artikkelen er kun anvendt en gang: 12. september 2001, som et kollektivt svar på terrorangrepet mot World Trade Center dagen før.