Eksamensoppgaver STV-2340 H-2019
Besvar én av de to essayoppgavene og tre av de fire kortspørsmålene. Essayoppgaven teller 50 %, og kortspørsmålene teller likt og samlet 50 % ved karakterfastsettelsen for skoleeksamen.
Essay
Svar på én av følgende to oppgaver.
1. Hva legger Enjolras m.fl. i begrepet «samarbeidsdemokrati» og i hvilken grad og hvordan bidrar sosiale medier til å realisere dette idealet?
Pensumbidrag: Enjolras, Bernard, Rune Karlsen, Kari Steen-Johnsen og Dag Wollebæk (2013): «Samfunnsengasjement, deltakelse og offentlighet i en Facebook-tid», kap. 8, (s. 171-200) i Enjolras, Bernard, Rune Karlsen, Kari Steen-Johnsen og Dag Wollebæk: Liker, Liker ikke. Sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet, Oslo: Cappelen Damm Akademisk (30 s.)
Kommentar: Forfatterne diskuterer om sosiale medier kan bidra til fremveksten av et samarbeidsdemokrati ved å muliggjøre mobilisering rundt saker og stridsspørsmål som de offentlige institusjonene ikke klarer å håndtere på en god nok måte. Enkeltpersoner kan måten få mer direkte innflytelse uten å måtte gå veien om organisasjoner, partier og lobbyister. En endret diskurs skaper kommunikasjon og makt i nettverkssamfunnet der grensene for hva som er politisk kommunikasjon forskyves og endres. Dette bidrar ikke nødvendigvis til enighet/konsensus, men kan skape grunnlag for brede kompromisser. En svakhet ved kommunikasjon via sosiale medier er imidlertid at det kan bidra til en følelsesstyrt kultur, preget av ubegrunnede meninger og umiddelbare liker/liker ikke reaksjoner. Sosiale medier skaper nye rom og nye former for selvpresentasjon som kan reise spørsmål om behov for regulering. Skillet mellom privat og offentlig viskes ut, personvernet kan komme i fare og det er også mulighet for overvåkning og kontroll for myndighetenes side. En god besvarelse bør få frem på hvilken måte og i hvilken grad sosiale medier kan bidra til en ny type demokratisk samarbeid, samtidig som kandidaten diskuterer momenter som trekker frem både fordeler og ulemper ved disse mediene slik at de ikke blir en ensidig fremstilling, enten den er positiv eller negativ når det gjelder det demokratiske potensialet.
2. Hva er partiidentifikasjon? I hvilken grad og på hvilken måte er dette begrepet nyttig for å forklare velgeratferd?
Pensumbidrag: Dalton: Citizen Politics, kap. 9: “Partisanship and Electoral Behavior”
Bartle. John and Paolo Bellucci (2009): “Partisanship, social identity and individual attitudes», kap. 1 (s. 2–21) i John Bartle og Paolo Bellucci (red.): Political Parties and Partisanship: Social Identity and Individual Attitudes. London og New York: Routledge.
Holmberg, Sören (1994): “Party identification compared across the Atlantic”, kap. 5 i M. Kent Jennings &Thomas E. Mann (red.): Elections at Home and Abroad: Essays in Honor of Warren E. Miller. Ann Arbor: The University of Michigan Press
Kommentar: Følgende definisjon på partiidentifikasjon blir presentert av Dalton og på forelesning: “Party identification is a long-term affective, psychological identification with one’s preferred political party” (The American Voter, 1960). Det viktige er at studentene får frem at det er en form for psykologisk tilknytning til et politisk parti. Begrepet blir forstått på litt forskjellige måter i litteraturen, fra de som vektlegger identitetselementet (det psykologiske) til de som legger større vekt på politiske holdninger, og ser på partiidentifikasjon som en sum av alle holdinger man har til et parti på et gitt tidspunkt («running tally»). Det siste perspektivet impliserer at partiidentifikasjon er mer ustabilt over tid. Partiidentifikasjon kommer fra amerikansk valgforskning, og er et sentralt element i «the funnel of causality» fra The American Voter. Det kan forklare stemmegivning og annen politisk adferd. For den enkelte velger kan det fungere som en heuristikk, en snarvei, for å bestemme seg for hva man skal stemme på eller mene om politiske saker. Det problematiske med partiidentifikasjon som forklaring på stemmegivning er at det ligger nært den avhengige variabelen (slik the funnel of causality illustrerer). Det er det sentrale poenget hos Holmberg, som mener at i Sverige (og kanskje mer generelt i Europa), nesten ikke er mulig å skille mellom partiidentifikasjon og stemmegivning. Det er en fordel om studentene diskuterer begrepet, kanskje sier noe om hvordan det måles, eventuelt også knytter det an til en diskusjon om identitet/tilhørighet mer allment som en forklaring på velgeratferd.
Kortspørsmål
Besvar tre av følgende fire oppgaver.
1. Gjør rede for David Eastons skille mellom spesifikk og diffus tillit. Vis også hvordan Pippa Norris utvider Eastons inndeling av tillitstyper og tillitsobjekter.
Pensumbidrag: Dalton (2019), Norris (2011).
Kommentar: David Easton definerer spesifikk tillit som tillit knyttet til politiske eller økonomiske vurderinger av regjeringers, partiers eller politikeres innsats, mens diffus tillit er knyttet til en mer grunnleggende tillit til det politiske systemet som helhet. Han skiller videre mellom ulike tillitstyper og tillitsobjekter: 1) Tillit til det politiske fellesskapet, 2) Tillit til det politiske regimet (verdier, normer og institusjoner), og 3) De politiske aktørene (regjering, partier, politikere). Pippa Norris utvider Eastons skille mellom ulike tillitsobjekter og skiller mellom 1) Det politiske fellesskap (nasjonalstaten), 2) Regimeprinsipper og normative verdier («tynn» vs. «bred»), 3) Regimeprestasjoner (performance), 4) Regimeinstitusjoner (lovgivende, dømmende, utøvende) og 4) Politiske aktører (politikere og partier). Det er særlig når det gjelder den systemtilliten (den diffuse tilliten) Norris supplerer Easton, men hun skiller også mellom partier/politikere på den ene side og f.eks. regjeringen (utøvende makt) på den andre når det gjelder spesifikk tillit.
2. Redegjør for de tre komponentene som inngår i definisjonen av begrepet holdning. Hvilken av de tre komponentene regnes som viktigst, og hvorfor?
Pensumbidrag: Oskamp & Schultz 2005).
Kommentar: De tre komponentene er 1) En affektiv/emosjonell komponent som fanger inn hvilke følelser en person har i forhold til et gitt holdningsobjekt. Disse følelsene har en retning, gjerne positiv/negativ eller for/mot. 2) En kognitiv komponent som indikerer hvilke ideer, innsikt, forestillinger personen har i forhold til holdningsobjektet. 3) En atferdsmessig komponent som indikerer hvilke handlingstendenser en person har i forhold til holdningsobjektet. I den grad man ser på holdning som et sammenheng fenomen, forutsetter dette høyt samsvar mellom alle tre komponenter. Nyere forskning viser imidlertid at det dreier seg om separate størrelser som kan være sammenbundet, men som ikke nødvendigvis ikke er det. Det er vanlig å betrakte den affektive komponenten som den viktigste, det vil si den som viser retning på holdningen, gjerne kombinert med intensitet i holdningen.
3. Hvorfor blir postmaterielle verdier stadig mer utbredt i vårt samfunn, ifølge Ronald Inglehart, og hva kjennetegner disse verdiene?
Pensum: Dalton, Citizen Politics kap. 5: “Values in Change”.
Kommentar: Her kan man forvente en enkel redegjørelse, basert på Dalton (og forelesningene). Inglehart beskriver en endring i borgernes verdier som følge av hvilket samfunn man er sosialisert inn i og vokst opp i. Logikken i Ingleharts beskrivelse er basert på Maslows behovspyramide. De generasjonene som vokser opp med mangler på materielle goder, eller krig, internaliserer materielle verdier. For dem handler politikk om fordeling av materielle goder og det å bevare fred/sikkerhet. Senere generasjoner (i vestlige land) opplevde materiell trygghet og blir da mer opptatte av postmaterielle verdier: frihet, tilhørighet, estetikk, miljøvern, deltakelse. Generasjonsutskiftning gjør at sistnevnte verdier blir viktigere over tid.
4. Hva menes med begrepet «partifamilie»? Hvordan bør man gå frem for å plassere partier i ulike familier?
Pensum: Mair, Peter & Cas Mudde (1998): 'The party family and its study', Annual review of political science 1: 211-29; Dalton, Citizen Politics, kap. 7: “Elections and Political Parties”
Kommentar: Mair & Mudde diskuterer begrepet partifamilie uten å gi en eksplisitt definisjon. Utgangspunktet deres er bruken av begrepet i studiet av komparativ politikk; som partier som har felles kjennetegn og sies å tilhørte samme type på tvers av land. Poenget er at dette premisset for mye komparativ forskning ikke har vært diskutert/analysert skikkelig. De beskriver fire fremgangsmåter for å identifisere partifamilier: 1) Partienes opprinnelse og sosiale sammensetning (Lipset/Rokkan), 2) Transnasjonale føderasjoner/grupper, 3) Partienes ideologi og 4) Partienes navn. Studentene bør kort diskutere fordeler og ulemper ved hver fremgangsmåte. Mair & Mudde foretrekker 1) og 3)