Erik arbeider i Legemiddelverket

– Jobben i Legemiddelverket gir meg veldig mye, selv om vi ofte opplever press fra både media og legemiddelindustrien. De vil gjerne overbevise oss om at deres medikamenter bør tilbys i Norge, koste hva det koste vil, men etter å ha vurdert effekt og kostnader, er vi som oftest uenige med dem. Da blir de sure, og så krangler vi litt, forklarer forsker Erik Sagdahl med et smil om munnen.

– Jobben går ut på å verdsette helse; vi vurderer nytten av et medikament opp mot økonomiske rammer.

Eller, han er litt ukomfortabel med tittelen «forsker». «Helseøkonom» er mer beskrivende, mener han.

– Når jeg forteller at jeg er forsker ser folk gjerne for seg laboratorier og hvite frakker, men det er ikke dette arbeidshverdagen min består i. Enkelt forklart går jobben min ut på å verdsette helse, å vurdere nytten av et medikament opp mot økonomiske rammer.

– Prosessen foregår ved at legemiddelprodusenter søker om å få sine produkter godkjent som en del av helsetilbudet i Norge, og så er det opp til meg og et team av andre å avgjøre om det vil lønne seg for landets befolkning som helhet å betale for medikamentet. I løpet av 180 dager skal vi vurdere sikkerhet, effektivitet og praktisk bruk av medikamentet, og sette det hele i en helseøkonomisk sammenheng. Egentlig føles det hele litt som å forberede seg til eksamen, fortsetter Sagdahl tankefullt.

Vurderingene til Legemiddelverket er et yndet tema i nyhetsbildet, for eksempel når grupper av pasienter reagerer på at de ikke får tilgang til visse typer kreftmedisin. Men oppmerksomheten fører sjelden med seg noe godt, mener Erik.

– Som regel synes jeg dessverre at debatten er lite opplyst, for sier man ja til én ting vil jo det gå på bekostning av noe annet. Mange tror at Norge har ubegrenset med penger, men slik er det naturligvis ikke, utdyper han.

Parallelle utdanninger ga konkurransefortrinn

I tillegg til sin fulle stilling i Statens legemiddelverk, holder Erik i dag på å fullføre sin andre mastergrad. Fra før har han en master i farmasi og en bachelor i helseledelse og helseøkonomi, og nå er det sistnevnte som skal krones med en master.

– Til slutt endte jeg opp med masse A-er, rett og slett fordi jeg klarte å dra nytte av alle fagene i hverandre, slik at besvarelsene mine ble mer interessante enn andres.

– Jeg trivdes veldig godt med å studere, og er takknemlig for at jeg har fått muligheten til å studere videre selv etter at jeg fikk fast jobb. Her legger de godt til rette for at jeg kan jobbe med masteroppgaven, forteller Sagdahl.

Men veien frem til dagens jobb- og studiesituasjon lå ikke alltid like klart for ham. Da han begynte på den femårige farmasiutdanningen ved UiO i 2004, skortet det på toppkarakterer, og Erik begynte å reflektere over hva dette ville ha å si for senere jobbmuligheter. Han likte farmasifaget, og var motivert, men manglet et konkurransefortrinn.

Etter ett år på farmasi fant han ut at han ville prøve å ta en bachelorgrad i helseledelse og helseøkonomi samtidig med farmasiutdanningen, og han så seg aldri tilbake.

– I helseøkonomi fant jeg en fagretning jeg var komfortabel med, og som interesserte meg. Til slutt endte jeg opp med masse A-er, rett og slett fordi jeg klarte å dra nytte av alle fagene i hverandre, slik at besvarelsene mine ble mer interessante enn andres.

– Den ekstra utdanningen sendte dessuten et tydelig signal til arbeidsgivere om at jeg hadde stor arbeidskapasitet og en genuin interesse for hele helsefaget, og da jeg var ferdig utdannet var det ikke vanskelig å få jobb.

Til tross for at dobbelt opp med fag også krever dobbelt opp med lesing, insisterer Erik på at dette ikke var noe problem, nettopp fordi han syntes det han studerte var så spennende.

– Jeg tok 40–50 studiepoeng i semesteret, i motsetning til de 30 som det er vanlig å ta, men det gikk helt fint. Jeg vil absolutt anbefale andre å ta litt ekstra studiepoeng dersom man er motivert for det!

Fant motivasjon i å være sosial

Bacheloren i helseledelse og helseøkonomi ved UiO er delt i tre deler; medisin og metode, økonomi, og ledelse. Ferdig utdannet er man kvalifisert til å jobbe med enten helseadministrasjon, forskning på folkehelse eller med helseøkonomi – slik Erik gjør.

– Til tross for at jeg tok flere fag enn de fleste, prioriterte jeg å være sosial.

– Jeg bruker utdanningen min veldig konkret i jobben, både kunnskapen fra farmasi og fra helseøkonomi. I analysene vi gjør benytter vi oss gjerne av kliniske studier, og vi snakker ofte med leger i løpet av vurderingsprosessen. I begge disse tilfellene drar jeg stor nytte av å kunne diskutere saken på et høyt faglig nivå.

Pensumbøkene fra studietida står klare til bruk på kontorhylla til Erik, og han snakker varmt om årene på Blindern.

– Alle fortalte meg at «studietiden er den beste tiden i livet», og jeg ønsket å ta dette på alvor. Til tross for at jeg tok flere fag enn de fleste, prioriterte jeg å være sosial, både med folk fra farmasikullet jeg var en del av, og med andre venner. Jeg fant mye motivasjon i å ha et liv utenom studiene.

I tillegg til det gode sosiale miljøet blant farmasistudentene, er Erik også godt fornøyd med hvordan studiene var lagt opp. Når han tenker tilbake ser han at det gikk en rød tråd gjennom alt de lærte:

– I begynnelsen av studieløpet på farmasi lagde vi vårt eget legemiddel, og dette brukte vi på nytt gjennom de påfølgende semestrene. Vi lærte stadig mer om blant annet virkningsmekanismene til legemiddelet i kroppen, hvordan det burde pakkes inn og om hvilken effekt det hadde. Slik steg det frem en helhet blant alle de forskjellige kursene, forteller Sagdahl.

– Jeg erfarte dessuten at det var en slags sammenheng mellom alle fakulteter og institutter ved universitetet, og vi stod fritt til å velge enkeltemner som ikke hadde noen direkte sammenheng med farmasifaget om vi ønsket det. Det satte jeg stor pris på.

– Jeg rekker aldri å glemme det jeg lærte på UiO

På de arbeidsdagene han ikke har møter på jobben, velger Erik av og til å sitte hjemme for å lese seg opp på nye ting, for eksempel om forskning på ulike sykdomsområder. All friheten på arbeidsplassen er viktig for ham.

– Til tider slår det meg at mine vurderinger faktisk kan avgjøre livet til folk.

– Vi får både tillit og ansvar av sjefen, noe som betyr mye for arbeidsmiljøet. Miljøet er dessuten svært lite konkurransepreget, og vi hjelper og støtter hverandre når det trengs. Mest av alt er jeg takknemlig for at jeg fremdeles får jobbe faglig. Jeg rekker aldri å glemme det jeg lærte på Universitetet i Oslo, samtidig som jeg stadig lærer noe nytt, forklarer Sagdahl med entusiasme.

Men selv om han har trivdes godt alle de fire årene han har vært ansatt i Legemiddelverket, tok det litt tid før han innså omfanget av arbeidet han gjorde.

– Da jeg jobbet på apotek møtte jeg kundene ansikt til ansikt, men her i Legemiddelverket er jo kundene ansiktsløse. Til tider jobbet jeg faktisk deltid på apotek ved siden av denne jobben, bare for å møte pasientene, men det har jeg sluttet med nå. Nå har jeg tatt mer inn over meg hvor viktig det faktisk er å for eksempel forhandle om gode priser på legemidler, vi gjør det jo for pasientenes skyld.

– Til tider slår det meg at mine vurderinger faktisk kan avgjøre livet til folk, men jeg prøver å ikke tenke på det på den måten. I stedet fokuserer jeg på at arbeidet jeg gjør er med på å redde liv, og det er jo veldig inspirerende, avslutter Sagdahl.

Ansetter gjerne nyutdannede

I Legemiddelverket har de behov for folk med mange forskjellige typer utdannelse og bakgrunn. Sjefen til Erik, Kristin Svanqvist, forteller at det var nettopp den unike utdanningskombinasjonen som gjorde at de ansatte ham.

– Det er veldig få som har så høy kompetanse i både farmasi og helseøkonomi som det Erik har.

– Mange som søker jobb hos oss er enten farmasøyter eller helseøkonomer, men presiserer ofte at de også er veldig interessert i det fagfeltet de ikke har utdannelse i. Men da tenker jeg at "hvis du er så interessert, hvorfor gjør du ikke noe med det?".

– De virkelig unike kandidatene er de som har vist at de er mer enn bare interessert, de som faktisk har tatt ekstra utdanning eller kurs i det de synes er spennende. Og det var dette som var så attraktivt for oss ved Erik, det er veldig få som har så høy kompetanse i både farmasi og helseøkonomi som det han har.

Svanqvist, som er seksjonsleder for refusjon av medisiner, forteller at hun er veldig bevisst på at det skal være en god blanding av mennesketyper og kompetanse i seksjonen. Og hun vil gjerne ansette nyutdannede.

– Jeg prøver å være oppmerksom på hva vi «mangler» av folk, og ansetter ofte deretter. Mangler vi litt unge, må vi fylle opp med unge. Nyutdannede ser ofte litt annerledes på ting, og det synes jeg er veldig positivt. Vi ønsker selvsagt å ha best mulig kompetanse i seksjonen, men vi har også et samfunnsansvar. Det innebærer blant annet at vi må ta vår del av opplæringen av «ferske» arbeidstakere – slik som Erik var da han begynte her.

Ved siden av utdanningen hadde Erik flere relevante deltidsjobber på apotek og i legemiddelfirmaer, og også dette telte positivt da han ble ansatt i Legemiddelverket. Svanqvist legger mye vekt på folks evne til å prioritere når hun ansetter.

– Når jeg sitter med en bunke på 70 søkere, ser jeg i første omgang på karakterer, men det betyr ikke at det er dem med bare A-er som er mest attraktive. For da blir jeg litt mistenksom, og lurer på hvor gode de egentlig er til å prioritere?

– Det jeg vil ha i seksjonen, er folk som skjønner når de ikke skal «grave seg ned», for vi har jo tidsfrister å overholde. Derfor er det minst like interessant med dem som ikke har fullt så gode karakterer i alle fag, men som har vist engasjement under studiene gjennom for eksempel deltidsjobber og verv, forklarer Svanqvist.