Psykolog innen nevrohabilitering

Petter vil formidle at psykologer ikke bare trengs innenfor psykisk helsevern — de har også har en viktig rolle innen habilitering i spesialisthelsetjenesten. 

Hvorfor valgte du å studere psykologi? 

Jeg er interessert i hvordan folk oppfører seg, hvordan de er like og forskjellige fra hverandre, og hva som motiverer dem. Jeg valgte å gå profesjonsstudiet fordi det kombinerer et spennende fagfelt med gode muligheter videre i arbeidslivet. Akkurat nevropsykologi ble viktig for meg etter at jeg jobbet som forskningsassistent i ulike prosjekter ved siden av studiene. 

Hva går jobben din ut på? 

Jeg jobber hovedsakelig med nevropsykologisk utredning av voksne med medfødte eller tidlig ervervede funksjonsforstyrrelser i sentralnervesystemet. Hovedgruppen jeg treffer er unge voksne med lett utviklingshemming, autisme, og andre tilstander som for eksempel cerebral parese, epilepsi, nevromuskulære sykdommer og genetiske syndromer.

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut? Hva er dine arbeidsoppgaver? 

En typisk arbeidsdag består av nevropsykologiske undersøkelser og kartleggingssamtaler. Jeg utreder og observerer pasienten, enten i klinikken eller der de oppholder seg til vanlig. Jeg snakker også med personer som kjenner pasienten godt, for eksempel pårørende, lærere, ansatte fra kommunehelsetjenesten, eller andre. Mye tid som går med til rapportskriving. Vi har også møter blant klinikerne på avdelingen der vi drøfter de ulike sakene. Vi er flere psykologer, men vi samarbeider også i tverrfaglige team. Da hovedsakelig med nevrologer, psykiatere, vernepleiere og andre som har helse- og sosialfaglig utdanningsbakgrunn. 

Hovedformålet med utredningen er både diagnostisk avklaring, særlig med tanke på psykisk utviklingshemming, og funksjonsutredning. Man skal kunne si noe meningsfullt om hva disse personene strever med og hva de får til. Slik kan de få tilpassede helsetjenester og tiltak som hjelper dem til å fungere godt i arbeidslivet og ellers i dagliglivet, avhengig av deres funksjonsnivå.

Jeg utfører noe behandling, men det er ikke hoveddelen av jobben. Da er det hovedsakelig snakk om samtalebehandling over kort tid ved lette til moderate psykiske lidelser og vansker. Behandlingen kan dreie seg om hvordan å mestre tilstanden de har, og hvordan å mestre emosjonelle problemer som kan være mer eller mindre avhengige av funksjonsnedsettelsen. 

Hva er mest givende med jobben? 

Det er givende å se at man kan gjøre en forskjell for noen som strever veldig mye. Utredningen kan for eksempel hjelpe med å bestemme hvilke tjenester personene trenger fra det offentlige, slik at de får det bedre.

Hva er mest utfordrende? 

I noen saker må man treffe beslutninger rundt utredninger som er veldig sammensatte og der mange faktorer virker inn. Det kan for eksempel handle om å stille korrekt diagnose eller anbefale tiltak. Konsekvensene kan være store for pasientene det gjelder. Det er også utfordrende i de tilfellene hvor pasientene, pårørende eller andre rundt er uenige i resultatene av utredningen. 

Hvordan forberedte utdannelsen deg på nevropsykologiske oppgaver? 

Jeg bruker det jeg lærte på studiet hele tiden. Jeg hadde særlig stort utbytte av undervisningen i klinisk psykologi. Der lærer man hvordan man kommuniserer med pasienter. Jeg tok fordypning i nevropsykologi, med nevropsykologisk praktikum. Det var veldig nyttig, fordi jeg lærte om nevropsykologisk utredningsmetodikk og om å møte pasienter med nevrologiske sykdommer. Jeg vil også trekke fram fagene i utviklingspsykologi og kognitiv nevrovitenskap.

Hvilke personlige egenskaper bør man ha i denne jobben? 

Man bør være empatisk og ha evnen til å sette seg inn i veldig forskjellige mennesker sin situasjon. I forlengelsen av dette bør man kunne kommunisere med mange ulike mennesker. Man bør også like å samarbeide. Jobben krever mye dokumentasjon, så det er viktig å kunne formulere seg presist skriftlig.

Engasjerte du deg i noen aktiviteter mens du var student? Har erfaringer utenom utdannelsen hjulpet deg i å få og mestre denne jobben?

Ved siden av studiene jobbet jeg som assistent i flere forskjellige forskningsgrupper innen utviklingsforstyrrelser og nevropsykologi. Som forskningsassistent lærte jeg om nevropsykologiske undersøkelsesmetoder, hjerneavbildning, databehandling og hvordan å møte pasienter. Alt dette har jeg hatt nytte av i jobben jeg har nå.

Jeg hadde også sommerjobb på en døgnavdeling innen psykisk helsevern. Der fikk jeg øve meg på å forholde meg til og kommunisere med pasienter, og å være med på behandling.

Hvilke råd ville du gi til studenter som er interessert i en liknende jobb?

Det er lurt å holde kontakt med praksisstedet. Jeg fikk denne jobben etter å ha vært her i praksis gjennom studiet. Det gjelder å vise at man er engasjert. Kanskje finnes det noen oppgaver man kan gjøre på prakisstedet etter at man er ferdig? For eksempel være med i forskningsprosjekter, slik jeg gjorde. 

Hvis man tar kontakt med folk som driver med det man er interessert i, er det mange som har prosjekter man kan være med på, eller som er interessert i å fortelle om hva de jobber med. Slik kan man også knytte kontakter. Det hadde jeg kanskje gjort enda mer av hvis jeg hadde vært student igjen. 

Hvordan var overgangen fra student til arbeidstaker? 

I begynnelsen syntes jeg det var en stor overgang. Som psykolog er man ferdig autorisert etter utdanningen. Altså får man tidlig mye ansvar for pasienter. Arbeidet man gjør, får stor betydning for pasientene. Det gjelder både behandlingen man selv gir, men også hva slags behandling de vil få i andre deler av helsetjenesten og for eksempel hvilke vedtak som fattes i NAV. Det tok altså litt tid å bli komfortabel med mengden ansvar, men jeg fikk mye støtte fra kollegaer og fra veilederen min.

Hvilke muligheter har man videre i karrieren? 

De aller fleste spesialiserer seg. De som jobber her er stort sett enten spesialister innen nevropsykologi eller habiliteringspsykologi. Hvis man er interessert i forskning, har man mulighet til å ta en PhD. 

Jeg tror de fleste avdelinger har forskjellige utviklingsprosjekter innen behandling, tjenestetilbud eller forskning. Hvis man viser at man er engasjert, kan man få ansvar for slike prosjekter. Ønsker man å være leder, kan man også bli det.