Da var det allerede gått vel over en måned siden årets studietur til Albania, og selv om det kommer litt i seineste laget, synes jeg det var på sin plass å skrive et lite reisebrev, slik at de som ikke var med får et innblikk i hva vi opplevde i landet som en gang ble kalt ”kommunismens fyrtårn i Europa”.
Grytidlig den 15. februar møttes, 17 trøtte, men forventningsfulle tryner for å legge Albania for sine føtter. Etter en ganske lang reise, med mellomlanding i Wien, ankom vi endelig flyplassen i Tirana. Her var det bare å ta av seg vinterjakkene og la de behagelige vårtemperaturene og sola tine våre nedkjølte, bleke vinterkropper.
Etter å ha henta bagasjen vår, talte gjengen plutselig 18, da Kristin, en av turdeltakerne møtte oss etter å ha hatt et døgn ekstra i den albanske hovedstaden.
Vi ble møtt av Monika, vår kontaktperson i Albania, og det som kom til å bli vår faste sjåfør under oppholdet.
Vel framme i Durrës sjekka vi inn på Hotel Nais (åjada, ikke noe tull), før vi fikk en omvisning i byen. Vi la fort merke til de store kontrastene som var svært tydelige overalt; standard på bygninger og hus, infrastruktur og ikke minst menneskene. Et av de første møtene våre med albanere var i byen vi skulle bo i, da vi som intetanende, godtroende turister gikk tur langs strandpromenaden i den deilige ettermiddagssola. Vi møtte en gjeng med barn, som vi raskt forsto var tiggere. Men de var ikke søte og små med dådyrøyne; de var svært aggressive i måten de skulle prøve å få penger på. Særlig de av oss som gikk med vesker fikk gjennomgå for barnas ”taktikk” med å slå og prøve å hindre oss fra å gå videre. Man kunne ganske tydelig se på øynene deres at de var påvirket av et eller annet som barn ikke skal ha kjennskap til.
Dette var en litt ubehagelig opplevelse, men vi kom oss unna uten store problemer, og det gjorde at vi ble påmint om urettferdigheten ved at barn blir kastet ut i denne nedverdigende "virksomheten" for å tjene penger til mektige bakmenn. Vi ble derfor oppfordret til å aldri gi penger til barn, så da vi seinere møtte barnetiggere ga vi dem heller noe å spise.
Slike triste skjebner så vi en del av under oppholdet, men den kanskje håpløse situasjonen mange albanere er i, gikk ikke ut over livsgleden deres. Det er et utrolig hyggelig og smilende folk, selv om man der som alle andre steder møter mennesker med mindre gode intensjoner. Det var for eksempel noen av turdeltakerne som ble forsøkt rana på bussen i Tirana.
Dagene våre gikk med til mye reising. Vi besøkte, i tillegg til Tirana, byer som Kruja og Berat (som for øvrig står på UNESCOs verdensarvliste), i tillegg til Devol-dalen, hvor Statkraft skal gå i gang med et svært omfattende vannkraftprosjekt. Heldigvis hadde vi en snill sjåfør som tok oss med i minibuss hvor enn vi ville.
Av aktiviteter besøkte vi blant annet et barnehjem, et oppholdssenter for eldre (begge i Durrës), et historisk museum i Kruja, og i Berat, altså UNESCO-byen, lot vi oss fascinere av den nærmest magiske festninga som har stått helt siden det ottomanske rikets tid, for så å runde av med tidenes måltid med albansk, tradisjonell mat. I hovedstaden Tirana besøkte vi UNICEFs kontor i Tirana, snakka med albanske studenter ved et av universitetene, i tillegg til at vi møtte en nordmann som har bodd i Albania siden 1993 (hvis jeg ikke husker feil), tidligere AKP'er og nå medeier i et rederi. En meget interessant og spesiell person.
Statkraft-prosjektet nevnt ovenfor besøkte vi etter å ha fått kontakt med den norske konsulen i Albania, Bredo Erichsen, som har som hovedsyssel å være hydrolog. Jeg tror ikke så mange vil si seg uenige i at denne dagen var reisens høydepunkt!
Turen fra Durrës til Devol-dalen (undertegnede trodde først det var Devil-dalen) var ganske lang, og på veien tok vi en pause på et marked, eller basar som de kalte det, hvor man fikk kjøpt alt fra levende kalkuner til mange forskjellige, fargerike piller for en billig penge. Turister var tydeligvis ikke hverdagskost, og særlig de blonde jentene i reisefølget fikk lange blikk etter seg. De av oss med kamera ble utledd da de ville ta bilde av geiter i bagasjerommet på en bil, eller ville forevige ei dame som dro på et esel pakket med kalkuner, lam og gudene vet hva.
Siden dro vi lenger opp i dalen, hvor vi fikk god utsikt over deler av området som skulle bli en del av vannkraftprosjektet. Her skulle store endringer gjøres for å demme opp enorme arealer for å dekke (uheldigvis ikke hele) Albanias energibehov. Den største utfordringa med prosjektet var ikke det tekniske; selve utarbeidinga av nødvendig materiell for realiseringa har Statkraft og de menneskene involvert i prosjektet kompetanse til å utføre. Det er imidlertid det sosiale aspektet som er utfordringa: for eksempel måtte 35 familier flyttes på grunn av oppdemminga, og da er Statkraft ansvarlige for å finne nye bosteder steder for dem, og eventuelt alternative inntektskilder. Det er nemlig mye dyrka mark som blir lagt under vann når prosjektet realiseres, så de som har livnært seg på dette skal få hjelp til å finne andre måter å tjene penger på. Det har dermed vært sosialantropologer involvert i prosjektet for å finne en god løsning for alle de som blir berørte av utbygginga av vannkraftverket.
Jeg tror konsulen hadde et godt inntrykk av oss, fordi vi dro etterpå opp til en by som heter Gramsh (med 80% arbeidsledighet!), hvor vi fikk servert en vanvittig god lunsj, akkompagnert av væske med og uten prosent, i meget lystig lag. Det hele på Statkrafts regning! Etter hvert ble vi introdusert for albansk tradisjonell dans og folkedrakter; det var det ei gruppe fra den lokale danseskolen som sto for. Vi måtte selvsagt være med, og det var utrolig gøy! Noen av de albanske danserne ble nok litt betatte av de blonde lokkene til noen av turdeltakerne...!
Ordet som stadig gikk igjen i gruppa etter de kulturelle opplevelsene fra denne dagen, var "interface".
Ellers må maten trekkes frem som utrolig god, og latterlig billig. Man kunne få en nydelig pizza på restaurant til rundt 30 kr. Mange av restaurantmenyene var preget av italiensk og gresk mat, men den albanske maten vi spiste var (stort sett) minst like god og veldig spennende. Det er verdt å nevne at en av deltakerne tapte et veddemål og endte opp med å måtte bestille kalvehjerne.
Uka i Albania gikk altfor fort, men jeg er sikker på at alle turdeltakerne satt igjen med fantastisk gode opplevelser. All hjelpa vi fikk fra kontakten vår, Monika, var uvurderlig, og gjorde at vi følte oss svært velkomne og at turen ble en suksess. Sist, men ikke minst, må den herlige gruppa nevnes som en faktor som gjorde at turen ble slik den ble: et ganske så dynamisk reisefølge gjorde turen enda mer spennende, morsom og minneverdig.
Takk for turen! :)