Forord

 

 

          Denne lille introduksjon til Stenens historie er bygget rundt en oversettelse av og kommentarer til romanens første kapittel. Oversettelsen bygger på teksten slik den er etablert i utgaven til Renmin wenxue chubanshe, Beijing 1988 (referert til som Zhiben). Stort sett søker den å ligge så tett opptil originalteksten som litterære hensyn tillater. Dikt og i noen grad overskrifter og titler er imidertid gjendiktet snarere enn direkte oversatt, da de ellers ville mistet sin litterære kraft. Kommentarene forsøker å kombinere det rent forklarende med en aktiv utforskning av det livsfilosofiske dilemma mellom selverkjennelse og flukt som romanen anskueliggjør.

          Mange kompetente personer har advart meg mot å ta utgangspunkt i første kapittel, som regnes for å være notorisk vanskelig. Språket er til tider svært litterært, de mytologiske passasjene er ofte temmelig kryptiske, og den springende handlingen gjør det ikke lett å holde tråden. De mange allusjonene til hendelser senere i romanen gjør dessuten at man knapt kan forstå kapitlet fullt ut uten først å kjenne resten av boken. “Ta heller utgangspunkt i tredje kapittel!” lød rådet jeg ofte fikk.

          Jeg har valgt å se bort fra dette rådet. For det første er det ikke sant at første kapittel er så mye vanskeligere enn alle andre deler av boken. Tredje kapittel inneholder f.eks. et vell av uhyre minutiøse beskrivelser av klesplagg og pyntegjenstander de fleste av oss ikke har anelse om hvordan ser ut og derfor heller ikke forstår særlig mye av. For det andre synes de vanskelighetene første kapittel byr på, å være langt mer meningsfylte utfordringer enn tredje kapittels detaljskildringer av klær og bygninger, fordi de åpner porten til en forståelse av den livsproblematikk romanen kretser omkring. For det tredje gjør alle allusjonene til senere hendelser i boken første kapittel særdeles velegnet som introduksjonstekst. Ved å lese første kapittel får man et unikt overblikk over tematikken i romanen som helhet. Uten forklarende kommentarer ville man naturligvis ikke kommet langt. Men med de kommentarer og drøftelser denne introduksjonen inneholder, håper jeg at et nærstudium av første kapittel skal kunne bli en like belønnende erfaring for leseren som det har vært for meg selv.

 

 

                                                                             Oslo, 7. oktober 1993

                                                                             Halvor Eifring

Innledning

 

          Stenens historie (石頭記), også kjent som Drømmen om de røde paléer  (紅樓夢), er en av de største romaner i kinesisk litteraturhistorie, kanskje den største. Den ble skrevet på midten av 1700-tallet av Cao Xueqin (曹雪芹), som var født i en rik og mektig aristokratisk familie i Nanjing, men som endte sine dager i ytterste fattigdom i Beijing. Romanen var den første i den kinesiske litterære tradisjon med sterke selvbiografiske trekk, og dens inntrengende psykologiske realisme representerte noe helt nytt i kinesisk litteratur. Den skildrer livet i en uhyre velstående aristokratisk familie, som ødsler med sine midler og etter alt å dømme er på rask vei mot undergangen. Den realistiske beskrivelse settes inn i en mytologisk ramme med stor filosofisk dybde.

          Da Cao Xueqin døde i 1763, var han i slutten av 40-årene, og Stenens historie var ikke ferdigskrevet. Hvor mye som manglet, vet vi ikke. Av bokens 120 kapitler er de siste 40 nokså sikkert ført i pennen av en annen. Allerede mens forfatteren levde, sirkulerte håndskrevne manuskripter til romanen i en liten krets av folk som sto forfatteren nær. Iallfall noen av disse manuskriptene omfattet utkast til samtlige 120 kapitler, og i mange tilfeller vet vi at de siste 40 kapitlene inneholdt stoff som var ganske forskjellig fra den versjonen vi kjenner i dag. Det har vært vanlig å anta at Gao E (高鶚), som hadde fått i oppdrag å rydde opp i et håndskrevent manuskript før romanen for første gang ble trykket i 1791, også forfattet de siste 40 kapitlene, kanskje som en erstatning for en opprinnelig, politisk farlig versjon. Mye tyder imidlertid på at kapitlene ikke er forfattet av Gao E, men av noen som sto forfatteren langt nærmere.

          De håndskrevne manuskriptene som sirkulerte i forfatterens levetid, var påført kommentarer fra en mann (noen hevder en kvinne) med kunstnernavnet Den Røde Blekksten (脂硯齋). Noen hevder han var en nær venn av forfatteren, andre at han var en slektning (f.eks. bror eller onkel). Det er iallfall tydelig at han er vokst opp sammen med forfatteren og har delt mange av de erfaringer som romanens handling bygger på. Hans kommentarer er en uhyre viktig kilde til forståelse av romanens bakgrunn og innhold og vil bli flittig brukt i denne introduksjonen. Andre kommentatorer, som også sto forfatteren nær, kom til kort tid senere.

          Etter at Stenens historie fra 1791 av ble trykket og spredt blant et større publikum, nådde den raskt enorm popularitet. På 1800-tallet var den, i de øvre samfunnslag, boken “alle” hadde lest. Flere viktige kommentarutgaver av romanen ble utgitt, og i begynnelsen av Guangxu-perioden (1875-1911) støter vi for første gang på betegnelsen “de røde studier” (紅學) om studiet av Drømmen om de røde paléer. De tidlige kommentatorene forholder seg først og fremst til romanens litterære kvaliteter, men også til dens filosofiske tematikk. De visste lite eller ingenting om forfatteren og hadde ikke tilgang på kommentarene fra Den Røde Blekksten eller andre av forfatterens samtidige. Den filosofisk orienterte kommentartradisjon nådde nye høyder med den vestlig inspirerte kritikeren Wang Guowei (王國維), som i 1904 utga En kritikk av Drømmen om de røde paléer (紅樓夢評論), inspirert av Schopenhauers filosofi og de greske tragediers estetikk.

          Etter at de første manuskriptene med kommentarer av Den Røde Blekksten ble oppdaget i begynnelsen av dette århundre, markerte det innledningen til “de nye røde studier” (新紅學). Pionéren Hu Shi (胡適) utga sin Tekstkritikk av Drømmen om de røde paléer (紅樓夢考證) i 1921, hvor han viste at romanens første 80 kapitler var skrevet av Cao Xueqin, og argumenterte for at de siste 40 var skrevet av Gao E, og hvor han hevdet at romanen var Cao Xueqins selvbiografi. Hu Shi var også grunnleggeren av det sammenlignende studiet av tidlige håndskrevne manuskripter. Den forskningstradisjon han etablerte, har gitt oss uendelige mengder med viktig ny kunnskap om Stenens historie, både ved å etablere en tekst som ligger nærmere forfatterens opprinnelige versjon, ved å rette oppmerksomheten mot Den Røde Blekkstens kommentarer og ved å undersøke forfatterens liv og den historiske bakgrunn for romanen. Til tider har imidlertid disse fremskritt skjedd på bekostning av oppmerksomheten omkring bokens litterære kvaliteter og filosofiske dybde, slik forfatteren Lu Xuns karakteristikk av “disiplene av herr Hu Shi, med sin sykelige hang til historie og tekstkritikk”[1] antyder.

          Den analyse som legges frem i dette heftet, er først og fremst orientert mot romanens livsfilosofiske tematikk. I så måte tilhører den “de gamle røde studier”. Men for å nå ny forståelse av denne tematikken, trekkes også den kunnskap vi nå har om sammenhengen mellom romanens innhold og forfatterens liv, aktivt inn i analysen. I så måte tilhører den “de nye røde studier”. I tillegg til å gi leseren et overblikk over romanens innhold forsøker den å få ham eller henne inn i en dialog med forfatteren omkring de eksistensielle temaer som berøres. Stenens historie er ofte med rette hyllet som et selverkjennende skrift der forfatteren viser et sjeldent mot til å blottlegge seg selv. Samtidig skal det hevdes at forfatteren, i likhet med de fleste av oss, også ofte viker unna den påkjenningen som ligger i å ta den usminkede virkelighet innover seg. Dette viser seg ikke minst i hans uhyre ambivalente forhold til kjærlighet og drifter, samt i hans sterke tendens til å idealisere et åndelig liv der man kan vende ryggen til denne verdens problemer. Leseren inviteres til ikke bare passivt å ta inn over seg forfatterens verdensbilde, men til aktivt å forholde seg til dette bilde ut fra eget ståsted. Bernard Williams (1993:19) siterer Tycho von Wilamowitz, som sier at “for å få antikkens mennesker i tale må vi nære dem med vårt eget blod”. Jeg tror det samme gjelder om vi skal komme i dialog med en kinesisk forfatter fra det attende århundre.

To livsholdninger

— overskriftens  verselinjer

 

 

第一回　

甄士隱夢幻識通靈　

賈雨村風塵懷閨秀

 

Første kapittel

I drømmenes rike møter Zhen Shiyin en sjel med kosmisk innsikt.

I støvets verden faller Jia Yucun for en jomfru av bedre kår.

 

 

          Tradisjonelle kinesiske romaner er delt inn i kapitler. Ordet for kapittel, huí 回, betyr egentlig ‘gang; omgang’ og stammer fra den muntlige fortellertradisjon, der en lang fortelling ble fortalt over flere kvelder. Et kapittel tilsvarer altså det utsnitt av fortellingen som kunne fortelles i løpet av en kveld. Selv etter at kinesisk romankunst gradvis skilte lag med den muntlige tradisjon, fortsatte betegnelsen å bli brukt om kapitlene i en trykt eller håndskrevet roman. Ordet kunne imidlertid kun brukes om kapitlene i en episk fortelling, ikke om poesi, drama eller saklige fremstillinger.

          Stenens historie inneholder til sammen 120 kapitler. Som vanlig i tradisjonelle kinesiske romaner, begynner hvert kapittel med to verselinjer som refererer til kapitlets innhold. Hver verselinje består av åtte tegn, dvs. åtte stavelser, og oppbygningen av de to linjene er helt parallell:[2]

 

  Personnavn  Stedsledd             Verb                       Objekt        

 

 甄士隱         夢幻                    識                          通靈

  Zhen Shiyin  i drøm og fantasi  blir kjent med          sjel med kosmisk innsikt

 

  賈雨村       風塵                    懷                          閨秀

  Jia Yucun     i vind og støv       nærer følelser for     jomfru av bedre kår        

 

Parallellismen er i virkeligheten uttrykk for kontraster. Overskriften til første kapittel antyder flere av de viktigste kontrastene som inngår i romanens tematikk.

          Overskriften som helhet antyder en kontrast mellom to motsatte livsholdninger, personifisert gjennom de to hovedskikkelsene i første kapittel. Zhen Shiyin er en mann med sans for åndelige verdier og erkjennelse, mens Jia Yucun på dette tidspunkt er intenst opptatt av det verdslige, i første omgang forelskelsen. Romanen gir imidlertid ofte uttrykk for at motsetninger til syvende og sist er ulike sider ved samme sak, slik både buddhismen og taoismen hevder. Zhen Shiyin og Jia Yucun kan, skal vi se, også ses som personifiseringer av motsetninger som i virkeligheten rommes i én og samme person: forfatteren selv.

          Stykker vi opp overskriften i ulike elementer, er det verbalfrasene som tydeligst uttrykker kontrasten mellom den erkjennelsesorienterte Zhen Shiyin og den lidenskapelige Jia Yucun. Verbet 識 ‘å bli kjent med’ er følelsesmessig nøytralt, mens 懷 ‘å nære følelser for’ er knyttet til kjærligheten. Objektet 通靈 ‘en sjel med kosmisk innsikt’ er av åndelig karakter, mens 閨秀 ‘en jomfru av bedre kår’ er utpreget kjødelig.

          Minst like viktig er kontrasten mellom 夢幻 ‘drøm og fantasi’ og 風塵 ‘vind og støv; det verdslige’. Motsetningen mellom drømmeaktig fantasi og sanselig virkelighet er et sentralt tema gjennom hele romanen. Og det er slett ikke gitt hvilken av de to som når det kommer til stykke er den mest virkelige. Som vi skal se i inneværende kapittel, er det nettopp gjennom drømmen at Zhen Shiyin stifter bekjentskap med en dypere virkelighet. Og Jia Yucuns intense jakt på de gleder som tilhører det dennesidige, knytter ham uløselig til den sanselige verden, som er forgjengelig og derfor i buddhistisk språkbruk illusorisk. At familienavnet Zhen er likelydende med tegnet 真 ‘sann; virkelig’, mens familienavnet Jia er likelydende med tegnet 假 ‘falsk’, mer enn antyder at den livsholdningen Zhen Shiyin står for, gir nøkkelen til en dypere virkelighet enn den Jia Yucun lever i.

            Merk forøvrig dobbeltbetydningen av 風塵 ‘vind og støv; det verdslige’. Ordet kan også referere til ‘fattigdom’, og på denne tiden lever Jia Yucun under svært enkle kår. Slik tolket kan denne verselinjen forstås som et uttrykk for hans meget intense ønske om å komme seg opp her i verden, siden ordet 閨秀 ‘ung jomfru’ har sterke konnotasjoner til overklasse og rikdom. Den jomfruen det her er snakk om, er riktignok bare en tjenestepike, men hun arbeider tross alt i en rik manns hus. Jia Yucuns verdslige interesser er altså ikke begrenset til kjærligheten, han er også en innbitt karrièrejeger. Og i det verdensbilde som her skisseres opp, er både kjærlighet og karrière noe som tilhører den verdslige, illusoriske virkelighet.

Forfatterens midtlivskrise

— romanens psykologiske bakgrunn

 

 

            此開卷第一回也。作者自云：因曾歷過一番夢幻之後，故將真事隱去，而借「通靈」之說，撰此《石頭記》一書也。故曰「甄士隱」云云。但書中所記何事何人？自又云：「今風塵碌碌，一事無成，忽念及當日所有之女子，一一細考較去，覺其行止見識，皆出於我之上。何我堂堂鬚眉，誠不若彼裙釵哉？實愧則有餘，悔又無益之大無可如何之日也！當此，則自欲將已往所賴天恩袓德，錦衣紈褲之時，飫甘饜肥之日，背父兄教育之恩，負師友規談之德，以至今日一技無成、半生潦倒之罪，編述一集，以告天下人：我之罪固不免，然閨閣中本自歷歷有人，萬不可因我之不肖，自護己短，一併使其泯滅也。雖今日之茅椽蓬牖，瓦灶繩床，其晨夕風露，階柳庭花，亦未有妨我之襟懷筆墨者。雖我未學，下筆無文，又何妨用假語村言，敷演出一段故事來，亦可使閨閣昭傳，復可悅世之目，破人愁悶，不亦宜乎？」故曰「賈雨村」云云。

          此回中凡用「夢」用「幻」等字，是提醒閱者眼目，亦是此書立意本旨。

 

            Dette er bokens begynnelse, dens første kapittel. Forfatteren sier selv: “Fordi jeg i sin tid hadde en drøm, har jeg siden holdt sannheten skjult og benyttet meg av forestillingen om en ‘sjel med kosmisk innsikt’ for å skrive boken Stenens historie.” Det er derfor det tales om ‘Zhen Shiyin’ [som uttales likt med ‘sannheten er skjult’].

            Videre sier han:

            “Idag er jeg en fattig middelmådighet som intet har utrettet. Med ett kom jeg til å tenke på alle pikene fra dengang. Jeg tok dem for meg én for én og fant at de var meg overlegne alle sammen både i sin fremferd og forståelse. Kan jeg i all min adstadighet virkelig ikke måle meg mot disse småpikene? Jeg fyltes av skam, men min anger var til liten nytte, og jeg visste hverken ut eller inn.

            “I dette øyeblikk satte jeg meg fore å føre i pennen beretningen om den gang jeg takket være himmelens nåde og forfedrenes bedrifter kunne kle meg i silke og innta de skjønneste retter, om hvordan jeg trosset eldre familiemedlemmers velvillige veiledning og lot være å høre på fortjenstfulle råd og advarsler fra lærere og venner, og om den brøde jeg har begått ved aldri å ha tilegnet meg noen ferdighet jeg kan livnære meg ved, slik at jeg nå, midtveis i livet, står på fullstendig bar bakke. Jeg ville fortelle verden at selv om mine synder er uomtvistelige, må de som befant seg i jomfruværelsene, for all del ikke gå i glemmeboken bare fordi jeg i min nederdrektighet ønsker å skjule mine egne svakheter.

            “Jeg lever nå bak gjengrodde skott i en fattigslig hytte med gresstak, der jeg sover på en stråmatte og fyrer i en murstensovn. Men når morgenbrisen blåser og kveldsdugget faller blant piletrærne og blomstene i min lille have, kan intet forstyrre min inspirasjon. Jeg er ingen lærd mann og mangler litterære evner, men kanskje jeg likevel skulle forfatte en liten historie på det enkleste talespråk. Den kunne tjene som minneskrift over pikene fra min barndom, og samtidig kunne den være til glede og adspredelse for andre. Ville ikke det være en god gjerning?”

            Det er derfor det tales om Jia Yucun [som er nesten likelydende med “det enkleste talespråk”].

            I dette kapitlet er ordene “drøm” og “illusjon” ment som vekkere for leseren, og de angir dessuten bokens hovedtema.  

 

 

          Denne passasjen var i de tidligste utgaver ikke en del av romanen, men var plassert i avdelingen for innledninger (序). At forfatteren refereres til i tredje person, kan også tyde på at denne passasjen ikke er skrevet av ham selv, men av en som kjenner ham godt. I en samtidig kommentar heter det at forfatterens yngre bror Tangcun (棠村) skrev et forord til Cao Xueqins tidligere bok Kjærlighetens speil (風月寶鑒), som kan ha vært en forløper for Stenens historie.[3] Kanskje er det også han som har skrevet denne passasjen. Men det er heller ikke umulig at dette er en del av forfatterens eget verk, og at han med vilje har søkt å føre leseren bak lyset. Det er i så fall ikke eneste gang han gjør det. Senere i første kapittel oppgis Cao Xueqin som en slags redaktør av romanen, mens vi vet at han i virkeligheten var forfatter til iallfall de første åtti kapitler. Den Røde Blekksten har følgende anmerkning til dette:

 

若云雪芹披閱增刪，然後開卷至此這一篇楔子又係誰撰？足見作者之筆，狡猾之甚。後文如此處者不少。這正是作者用畫家煙雲模糊處，觀者萬不可被作者瞞蔽了去，方是巨眼。

 

Hvis Xueqin har foretatt finlesning og redigering, hvem er det da som har skrevet denne innledningen fra bokens begynnelse og frem til hit? Dette viser hvor slu forfatterens penn er! Teksten som følger, inneholder mange lignende eksempler, der forfatteren benytter seg av malerens evne til å tegne uklare landskaper dekket bak tåke og skyer. Klarsynt er den leseren som ikke lar forfatteren føre ham bak lyset! (Zhiping s. 12)

 

Mens vi kan føle oss temmelig sikre på at romanen som helhet er forfattet av Cao Xueqin, er det imidlertid liten grunn til å tro at vi noen gang vil få vite hvem som har skrevet denne åpningspassasjen, med mindre nye håndskrevne manuskripter fra Cao Xueqins egen tid skulle bli oppdaget.

          Passasjen kan ses som en slags kommentar til overskriften. Alle ordene i overskriften forekommer også i denne passasjen (skjønt istedenfor 閨秀 ‘jomfru av bedre kår’ finner vi 閨閣 ‘de unge jomfruers værelser’), og det gjør alle temaene som er antydet i overskriften også. Dens viktigste funksjon er å fortelle leseren om det nære forholdet mellom forfatterens liv og romanens innhold, samt å si noe om den psykologiske livsstemning boken er skrevet ut fra.

 

Forfatterens stemmer

          Bokens sterke selvbiografiske preg skiller den fra alle tidligere romaner i kinesisk litteraturhistorie. I hvor stor grad den gjengir forfatterens egne erfaringer, er imidlertid et spørsmål det hersker stor uenighet om. Som nevnt så Hu Shi romanen som et rent selvbiografisk verk, og forskere som Zhou Ruchang (周汝昌) har søkt å etablere en én-til-én-sammenheng mellom alle viktige personer i romanen og personer i forfatterens liv. Mer sannsynlig er det imidlertid at mange av romanpersonene i større eller mindre grad er modellert på virkelige personer, og at mange av hendelsene som skildres i boken, har utgangspunkt i virkelige hendelser, men at romanen også er et fantasiprodukt som aldri har vært ment å skulle gjengi virkeligheten slavisk.

          Allerede i denne innledningspassasjen aner vi en identifikasjon mellom forfatteren på den ene siden og både Zhen Shiyin og Jia Yucun på den andre. Forfatteren har ­— eller mener iallfall han har ­— til felles med Zhen Shiyin evnen til gjennom sine drømmer å se en virkelighet andre ikke ser. Og han har til felles med Jia Yucun et liv i fattige omgivelser, der liflige drømmer (i forfatterens tilfelle minner) om rikdom og høystatus og om skjønne og edle jomfruer bringer et slags lys inn i tilværelsen. I noen utgaver av boken uttrykkes parallellen mellom forfatteren og Jia Yucun enda mer eksplisitt:

 

開卷即云「風塵懷閨秀」，則可知作者本意原為記述當日閨友閨情⋯

 

Boken starter med å beskrive en som “i støvets verden faller for en jomfru av bedre kår”, så det er tydelig at forfatterens opprinnelige hensikt har vært å beskrive jomfruene fra dengang og de følelser han næret for dem … (Zhiping p. 4)

 

Merk også at tegnet for forfatterens familienavn Ca2o 曹 har en viss visuell likhet med tegnet for familienavnet Jia3 賈.

          Slik blir forfatteren en som forener Zhen Shiyins åndelige legning med den lidenskap og streben som preger Jia Yucun. Det er nettopp denne viljen til å se det motsetningsfylte i tilværelsen og i eget liv som gjør forfatteren til et selverkjennende menneske. Men denne dobbeltheten har nok til tider vært pinefull, og det er tydelig at forfatteren tenderer til å idealisere det åndelige på bekostning av det kjødelige. Flere av romanens hovedpersoner når en dypere opplysning nettopp ved å vende ryggen til det verdslige, slik tilfelle er med Zhen Shiyin mot slutten av inneværende kapittel. På et vis er det som om forfatteren skulle ønske at han var en rendyrket Zhen Shiyin uten de lidenskaper og den streben som gjør Jia Yucun til fange av den sanselige verden. Til tross for de mysteriøse fyndordene om at “når det falske er det sanne, er det sanne også falskt” (se s. 55) later han ikke alltid til å se at det nettopp er evnen til å kombinere de to livsholdninger som er hans styrke, og at forsøkene på å rendyrke det åndelige uvegerlig ender i eskapisme.

 

Drøm og virkelighet

          Forholdet mellom drøm og virkelighet står sentralt i denne passasjen. Vi får høre at boken er skrevet etter en drøm, og at forfatteren har latt virkeligheten skjules. Men hvilken drøm og hvilken virkelighet?

          Dels dreier det seg nok om det faktum at boken bygger på virkeligheten, på forfatterens eget liv, mens mange virkelige hendelser er tildekket så de ikke skal kunne gjenkjennes av leseren. Som selvbiografisk roman er Stenens historie til tider usedvanlig åpenhjertig, en slags kinesisk På sporet av den tapte tid. Men i motsetning til Prousts verk er romanen i så stor grad et fantasiprodukt at vi den dag i dag, etter over seksti år med intens forskning omkring sammenhengen mellom romaninnhold og historisk virkelighet, fremdeles har relativt få konkrete opplysninger om forfatterens liv.

          Forholdet mellom drøm og virkelighet har også en metafysisk dimensjon og har vært et tema i kinesisk tenkning helt siden den taoistiske filosofen Zhuangzi (ca. 369-286 f. Kr.) drømte at han var en sommerfugl. Da han våknet, lurte han på om han var Zhuangzi som hadde drømt at han var en sommerfugl, eller en sommerfugl som drømte at den var Zhuangzi. I Stenens historie næres denne undringen over virkelighetens innerste natur også av buddhistiske forestillinger om en mer ekte virkelighet hinsides den verden vi kan sanse. Drømmen ses som en port til en dypere forståelse av det som ligger bak.

          Som en pendant til dette temaet bringes vi inn i kontrasten mellom fortid og nåtid. Tilsynelatende er minnene om fortiden mindre virkelige enn den sanselige nåtiden. Men minnene har sin egen verdi og lar seg ikke stanse av de triste omgivelser forfatteren lever i. Motsetningen mellom fortid og nåtid er også en kontrast mellom rikdom og fattigdom. Vi vet at forfatteren var født i en kinesisk familie som teknisk sett var slaver under mandsju-keiseren, men som i praksis var blant de aller rikeste og mest innflytelsesrike familier i Nanjing. I 1728, da forfatteren var anslagsvis tretten år gammel, inntrådte katastrofen: Keiseren inndro familieoverhodets embetspost og fratok familien all eiendom. En del av familien flyttet nå til Beijing, hvor forfatteren tilbrakte de siste årene før han døde i 1763, i ytterste fattigdom. En venn beskriver ham som en som “taler om de høyeste anliggender mens hånden hans jakter på lus”.[4] I en slik situasjon må minnene om fortiden ha hatt en ubendig tiltrekningskraft og har vært en konstant inspirasjonskilde for forfatteren. Stenens historie beskriver en familie som lever i overdådig rikdom før all dens eiendom konfiskeres. Den versjonen av romanen vi nå kan lese, ender riktignok med oppreisning for familien Jia, men dette har neppe vært forfatterens opprinnelige intensjon. Tidlig i romanen er det mer enn nok av hentydninger til den forestående katastrofen, og her er det intet som tyder på at familien får oppreisning.

          De motsetningene som er berørt i denne lille passasjen, kan settes opp som paralleller:

 

         

          drøm                              virkelighet

 

          det hinsidige                    det dennesidige

 

          romanens verden             forfatterens liv

 

          fortidens minner              nåtidens tilværelse

 

          rikdom                            fattigdom

         

 

Den siste av motsetningene, mellom rikdom og fattigdom, gjør det klart at de mest positive følelsene er knyttet til fenomenene i venstre kolonne. Det er lett å forstå at forfatterens begredelige livsskjebne kan ha satt både drømmen, fortiden og det hinsidige i et fordelaktig lys. Det er imidlertid grunn til å tro at denne sansen for alt som ligger langt unna forfatterens her-og-nå-tilværelse også har psykologiske røtter, nærmere bestemt at det er forfatterens egen grunnfestede lave selvfølelse som her spiller seg ut. Alle kontrastene over kan ses som uttrykk for en psykologisk motsetning mellom forakt for sitt eget påtrengende nære selv og idealisering av det fjerne og uoppnåelige.

 

Forfatterens selvanklager

          I denne sammenheng er det også grunn til å merke seg kontrasten mellom forfatterens negative selvopplevelse og den overlegne adferd og forståelse han tillegger pikene i sin barndoms omgivelser. Nå kunne man se forfatterens selvanklager som et utslag av overdreven høflighet og beskjedenhet, men de har en ordlyd som tyder på en langt sterkere følt intensitet enn det man finner i høflige formuleringer selv i kinesisk tradisjon. Sett med psykologisk blikk befinner forfatteren seg i midtlivskrisen, selv om hans krise, i motsetning til mange moderne midtlivskriser, hadde et langt mer konkret utgangspunkt enn det enkle faktum at han hadde passert de førti. Han føler han har kastet bort livet, plages av skyld og skam for at han ikke er blitt til noe, og lever først og fremst i minnene om hvordan tingene en gang var annerledes. Noen av de vakreste minnene knytter seg tydeligvis til de pikene som omga ham i barndommen. Følelsen av eget mindreverd kombinert med idealiseringen av unge piker knytter forfatteren til romanens hovedperson Jia Baoyu, som i en alder av åtte-ni år uttaler:

 

女兒是水作的骨肉，男人是泥作的骨肉。我見了女兒，我便清爽；見了男子，便覺濁臭逼人。

 

Pikers legeme er av vann, mens gutters legeme er av søle. Synet av piker gir meg en følelse av renhet, mens synet av gutter gir meg en følelse av påtrengende stank og skitt. (Zhiben s. 28f.)

 

Baoyu er født med en jadesten i munnen, men da han får vite at hans nyankomne kusine Daiyu ikke har en slik sten, slenger han den i gulvet og utbryter:

 

家裡姐姐妹妹都沒有，單我有，我說沒趣；如今來了這們一個神仙似的妹妹也沒有，可知這不是個好東西。

 

Ingen av søstrene og kusinene her hjemme har en slik sten, bare jeg, og det synes jeg slett ikke er noe morsomt. Og så kommer denne engleaktige kusinen og har heller ingen sten. Det er tydelig at denne stenen ikke er av det gode. (Zhiben s. 52)

 

Det pikene ikke har, er ikke noe å ta vare på. I de få tilfelle der gutter blir beskrevet i positive vendinger, er det tydelig at det er snakk om personer som Baoyu føler en homofil dragning mot. Idet han første gang møter vennen Qin Zhong, for eksempel, føler han seg selv som en “sølete gris og en skabbete hund”[5] i sammenligning.

          Legg også merke til at forfatteren gjør seg selv ansvarlig for å ha havnet i den ulykkelige situasjon han er i. I dette avsnittet er ansvaret først og fremst knyttet til hans trass mot autoritetspersoner. Andre deler av romanen tyder på at også hans forakt og frykt for eget kjønn har bidratt til følelsen av å være ansvarlig for sin egen og for hele familiens undergang. Gjennom hele romanen er det sterke katastrofe-forestillinger knyttet til seksualiteten. Etter at Qin Zhong har gått til sengs med en ung pike i et nonnekloster, blir han syk og dør. Det samme skjer med skolemesterens sønn Jia Rui da han forsøker å avtale stevnemøter med en ung gift kvinne i slekten. To tjenestepiker dør som mer eller mindre direkte følge av at de ikke er i stand til å legge bånd på sin erotiske utstrålning. Da hovedpersonen Jia Baoyu i en drøm blir innviet i seksualitetens hemmeligheter, ender drømmen med at han støter på både ulver og tigre og djevler som vil trekke ham ned i en ti tusen favner dyp mørk elv. Baoyu selv kommer fra det med livet, men i drømmen har han fått vite at han er blitt viet til en viss Keqing, og dette viser seg å være navnet på svigerdatteren til hans tremenning. Keqing får senere graviditetssymptomer, men istedenfor å føde, blir hun syk og dør.

          Historien om Keqing er i virkeligheten ganske komplisert. I noen vers Baoyu får lese i sin viktige, men gåtefulle drøm, kommer dulgte forvarsler om Keqings død. I disse versene dør hun imidlertid ikke av sykdom, men tar sitt eget liv. Tidlige kommentarer til Stenens historie viser at Keqing bygger på en virkelig person, og at sykdomshistorien er kommet til som en erstatning for en annen og sannere historie. Den Røde Blekksten fikk forfatteren til å endre den opprinnelige og langt mer opprivende versjonen. Det kan synes som om den opprinnelige Keqing hadde et forhold til sin svigerfar og tok sitt eget liv da dette ble avdekket. Dette kan forklare svigerfarens meget besynderlige oppførsel i hennes begravelse, der hans fortvilelse minner langt mer om en hengiven ektemanns sorg enn om en svigerfars reaksjoner. Det kan også forklare hvorfor en av svigerfarens eldste tjenere insinuerer at det er folk i familien som “krabber i asken”[6], dvs. har et forhold til sin egen svigerdatter. Uttalelsen blir fremhevet ved at Baoyu spør hva det vil si å krabbe i asken, hvorpå han får ettertrykkelig beskjed om å holde kjeft.

          Selv om Baoyu i virkeligheten ikke hadde noe med Keqings skjebne å gjøre, knyttes han uløselig til den gjennom vielsen i drømmen. I det virkelige liv er det Keqings forhold til svigerfaren som koster henne livet, men i romanen dør hun etter alt å dømme som følge av at Baoyu har hatt et forhold til henne i drømme. I de profetiske versene Baoyu får lese, ses hennes skjebne som en viktig faktor bak hele Jia-familiens undergang. Et av versene kommer sammen med et bilde av en vakker kvinne som har hengt seg og mer enn antyder at det var utukt som lå bak, før den legger hovedskylden for familiens ulykke på Ning-grenen, som Keqing var giftet inn i. Gjennom sitt drømmeforhold til Keqing er det som om Baoyu blir medskyldig i familiens undergang. Det er ikke for ingenting at hans bestemor, riktignok spøkefullt, omtaler ham som 孽根 ‘syndenes opphav’ og 禍胎 ‘ulykkens foster’ (Zhiben s. 46).

          Det er all grunn til å tro at Jia Baoyus medskyld i familietragedien gjenspeiler forfatterens egen skyldfølelse. Det var da forfatteren var anslagsvis tretten år gammel og etter all biologisk sannsynlighet i ferd med å våkne seksuelt, at hans egen familie gikk i hundene. At dette kan ha avstedkommet katastrofeforestillinger knyttet til seksualitet, kan ikke forundre noen. I passasjen over er han selv riktignok mest opptatt av den skyldfølelse som er knyttet til egen trass og ulydighet og nevner ikke det seksuelle. I romanen, nærmere bestemt i et av de versene Baoyu får lese i sin drøm, sies det imidlertid uttrykkelig at den trass og ulydighet (不肖) som alle visste at fantes i Rong-grenen av familien (som Baoyu tilhørte), ikke var den viktigste grunnen til at Jia-familien gikk til grunne. Hovedårsaken lå i Ning-grenens utuktige levnet.[7] Selv om Baoyu ikke tilhører Ning-grenen, er han uløselig forbundet med den nettopp gjennom sin drøm om forholdet til den utuktige Keqing.

          Det kan neppe sies noe verre om en kineser enn at han er skyld i familiens undergang. Om det er dette forfatteren har følt, er det uttrykk for en meget dyp og intens selvfordømmelse. Stenens historie føyer seg i så måte inn i den tradisjon av kinesisk konfesjonslitteratur som oppsto et par hundre år tidligere (jfr. Wu 1989:216ff.).

 

Forfatterens selvforherligelse

          Forfatteren har imidlertid slett ikke bare lave tanker om seg selv. Alt tyder på at han også ser seg selv som en “sjel med kosmisk innsikt”, som en drømmer med tilgang på skjulte sannheter, ikke bare angående fortiden, men også vedrørende menneskelivets og universets innerste natur. Slik blir han en parallell til både Zhen Shiyin, som vi møter senere i inneværende kapittel, og romanens hovedperson Jia Baoyu, som er den person betegnelsen “sjel med kosmisk innsikt” er direkte myntet på. Både Shiyin og Baoyu lever i rikdom og overflod helt til deres familier mister alt de har og ender i den ytterste fattigdom. Livstragedien gir dem imidlertid en slags kosmisk innsikt de ikke før har hatt. De ender begge med å tre ut av denne verden og inn i en slags opplyst og nesten eterisk munketilværelse.

          Den inspirasjon forfatteren kjenner “når morgenbrisen blåser og kveldsdugget faller blant piletrærne og blomstene i [hans] lille have”, er uten tvil knyttet til følelsen av å være i besittelse av en innsikt andre står utenfor. Senere i kapitlet skal vi se at en annen person gjennom lesning av romanen også sies å ha nådd en tilsvarende innsikt. Fra et rent psykologisk synspunkt fortoner imidlertid forfatterens inspirasjon seg som en slags klyngen til det som kan gjøre hans traurige livsskjebne litt mer levelig: minnene fra fortiden og forestillingen om en dypere mening med det liv hvis forgjengelighet han så altfor sterkt har fått kjenne på kroppen. Det er ingen grunn til å tvile på at forfatteren gjennom å skrive romanen har søkt mot erkjennelse og innsikt. Og det er heller ingen grunn til å tvile på at de tragiske hendelser han har vært igjennom, har gitt ham en innsikt i sider ved menneskelivet de fleste av oss er skjermet for. Samtidig er det imidlertid grunn til å tro at en viktig psykologisk drivkraft også har vært å skrive seg ut av sin egen selvforakt og depresjon, inn i de minner og forestillinger som kan gi lindring til livssmerten. At han har hatt et sterkt behov for slik lindring, tyder også det høye alkoholkonsum som vi vet var en del av forfatterens liv, på.

 

Ordspill

          Denne passasjen gjør leseren oppmerksom på de ordspill som både her og senere ofte knytter seg til navn på personer og steder. Fordi virkeligheten (eller sannheten) er skjult (zhën shì yîn 真事隱), heter den ene hovedpersonen i dette kapitlet Zhën Shìyîn. Navnet Ji a3 Yu3cu1n skal ha å gjøre med at romanen er skrevet på ji

---

a3 yu3 cu1n ya2n (假語村言), som normalt betyr “sladder og vås”, men som her også kan referere til talespråkskinesisk (i motsetning til klassisk kinesisk). En måte a tolke ji

---

a3 yu3 cu1n ya2n (假語村言) på, er å se uttrykket som bestående av to deler. Første del, ji

---

a3 yu3 (假語), har igjen to alternative betydninger: 1) falsk tale, løgn; 2) lånt tale, parabel. Annen del, cu1n ya2n  (村言), har også to alternative betydninger: 1) bygdesnakk, sladder 2) talespråk.

 

          I henhold til en annen forklaring, står navnet Jia3 Yu3cu1n for  ji a3 yu3 cu2n  (假語存), som kan oversettes “de falske ord består”.[8] Vi får dermed følgende kontrast:

 

 

 navn                                               ordspill

 

 甄士隱         Zhën Shìyîn                         真事隱zhën shì yîn “sannheten er skjult”

 

 賈雨村       Jia3  Yu3cu1n                   假語存   ji

---

a3 yu3 cu2n “de falske ord består”

 

 

 

Dette ordspillet henspiller på forfatterens tro på at den dypere virkelighet ligger skjult, mens den overfladiske, kanskje til og med falske hverdagsvirkelighet, er den eneste synlige. Det kan også peke på det misforhold at personer fulle av innsikt, som Zhen Shiyin og muligens forfatteren selv, går til grunne, mens falske personer som Jia Yucun kommer seg opp i verden.
En tiloversbleven sten

— romanens  mytologiske  bakgrunn  (i)

 

 

            列位看官：你道此書從何而來？說起根由雖近荒唐，細按則深有趣味。待在下將此來歷注明，方使閱者了然不惑。

          原來女媧氏煉石補天之時，於大荒山無稽崖煉成高經十二丈、方經二十四丈頑石三萬六千五百零一塊。媧皇氏只用了三萬六千五百塊，只單單剩了一塊未用，便棄在此山青埂峰下。誰知此石自經鍛煉之後，靈性已通，因見眾石俱得補天，獨自己無材不堪入選，遂自怨自嘆，日夜悲號慚愧。

          一日，正當嗟悼之際，俄見一僧一道遠遠而來，生得骨格不凡，丰神迥異，說說笑笑來至峰下，坐於石邊高談快論。先是說些雲山霧海神仙玄幻之事，後便說到紅塵中榮華富貴。此石聽了，不覺打動凡心，也想要到人間去享一享這榮華富貴；但自恨粗蠢，不得已，便口吐人言，向那僧道說道：「大師，弟子蠢物，不能見禮了。適聞二位談那人世間榮耀繁華，心切慕之。弟子質雖粗蠢，性卻稍通；況見二師仙形道體，定非凡品，必有補天濟世之材，利物濟人之德。如蒙發一點慈心，攜帶弟子得入紅塵，在那富貴場中、溫柔鄉裡受享幾年，自當永佩洪恩，萬劫不忘也。」二仙師聽畢，齊憨笑道：「善哉，善哉！那紅塵中有卻有些樂事，但不能永遠依恃；況又有『美中不足，好事多磨』八個字緊相連屬，瞬息間則又樂極悲生，人非物換，究竟是到頭一夢，萬境歸空，倒不如不去的好。」這石凡心已熾，那裡聽得進這話去，乃復苦求再四。二仙知不可強制，乃嘆道：「此亦靜極思動，無中生有之數也。既如此，我們便攜你去受享受享，只是到不得意時，切莫後悔。」石道：「自然，自然。」那僧又道：「若說你性靈，卻又如此質蠢，並更無奇貴之處。如此也只好踮腳而已。也罷，我如今大施佛法助你助，待劫終之日，復還本質，以了此案。你道好否？」石頭聽了，感謝不盡。那僧便念咒書符，大展幻術，將一塊大石登時變成一塊鮮明瑩潔的美玉，且又縮成扇墜大小的可佩可拿。那僧托於掌上，笑道：「形體倒也是個寶物了！還只沒有實在的好處，須得再鐫上數字，使人一見便知是奇物方妙。然後攜你到那昌明隆盛之邦，詩禮簪纓之族，花柳繁華地，溫柔富貴鄉去安身樂業。」石頭聽了，喜不能禁，乃問：「不知賜了弟子那幾件奇處，又不知攜了弟子到何地？望乞明示，使弟子不惑。」那僧笑道：「你且莫問，日後自然明白的。」說著，便袖了這石，同那道人飄然而去，竟不知投奔何方何舍。

 

            Kjære lesere! Hvor tror dere denne boken har sin opprinnelse? Svaret kan lyde nesten absurd, men ved nærmere ettertanke er det egentlig ganske fornøyelig. For å bringe dere, kjære lesere, ut av deres forvirring, skal vi umiddelbart forklare hele forhistorien.

            Det hadde seg slik at dengang gudinnen Nüwa skulle reparere himmelen med støpesten, laget hun til sammen seks og tredve tusen fem hundre og én stener ved Den Bunnløse Avgrunn under De Store Snaufjellene, og hver av stenene var tolv favner høye og fireogtyve favner i omkrets. Men hun benyttet bare seks og tredve tusen fem hundre stener, så én sten ble liggende ubrukt under Grønnvollnuten i de forannevnte fjell. Denne stenen hadde til gjengjeld, tro det eller ei, fått evnen til kosmisk innsikt gjennom støpingen. Da den så at alle de andre stenene hadde fått være med å reparere himmelen, mens den selv ikke var blitt funnet verdig til oppgaven, ga den seg til å klage og stønne. Dag og natt hylte den av sorg og skam.

            En dag, mens den akket og bar seg, fikk den med ett øye på en buddhistmunk og en taoistprest som kom gående langt bortefra. Begge hadde en eiendommelig kroppsbygning og en fremtoning utenom det vanlige. De pratet og lo og gikk frem til foten av nuten og satte seg ved siden av stenen og konverserte ivrig. Først diskuterte de himmel og hav og gudenes mysterier, men så kom de til å snakke om all den velstand og prakt som fantes i den jordiske verden. Da stenen hørte dette, ble dens kjødelige lyster uvegerlig vekket, og den skulle ønske den kunne reise til menneskenes verden og nyte litt av denne velstand og prakt. Men den følte seg grov og klossete og fant ingen annen utvei enn å benytte seg av menneskelig tale. Den henvendte seg til munken og taoisten med følgende ord:

            “Ærede mestre! Jeg er en tåpelig tingest som er ute av stand til å vise alminnelig høflighet. Men den jordelivets glans og herlighet jeg nettopp hørte dere omtale, fikk meg til å føle en inderlig lengsel. I det ytre er jeg nok grov og klossete, men på det indre plan har jeg dog et visst minstemål av kosmisk innsikt. Av deres fremtoning kan jeg dessuten se at dere er hellige menn, noe helt utenom det vanlige. Dere er opplagt i besittelse av evner som kan gavne himmel og jord og en barmhjertighet som kan komme mennesker og andre vesner til gode. Om dere kunne vise meg den nåde å ta meg med til den jordiske verden, så jeg kan nyte dens velstand og sødme i noen år, kommer jeg for alltid til å se opp til deres grenseløse godhet med beundring. Ikke på ti tusen tidsaldre vil jeg glemme dere!”

            Da de to hellige menn hørte dette, smilte de fjollete og sa: “Godt! Godt! Visst har jordelivet noen gleder å by på, men man kan ikke støtte seg på dem for evig. Og som ordtaket sier, skjønnheten er aldri plettfri, og lykkens pris er alltid høy. På et øyeblikk kan gleden kulminere og vende seg til sorg, og de mennesker og gjenstander som engang var, er forsvunnet. Til syvende og sist er det hele kun en drøm, og verden i alle sine manifestasjoner er ikke annet enn tomhet. Så kanskje det ville være best å holde seg unna.”

            Men stenens kjødelige lyster hadde allerede flammet opp i lys lue. Den hadde ikke øre for slike overveielser og ba så tynt den bare kunne. De to hellige menn skjønte at de ikke kunne tvinge den, så de sukket og sa: “Så er vel skjebnetimen kommet da stillheten når sitt ytterpunkt og setter tanken i bevegelse, så eksistensen fødes i intethetens skjød. Så får vi ta deg med og la deg nyte livet da. Men når ting går deg imot, er det for sent å angre.” “Ja, det er klart,” sa stenen. Munken fortsatte: “På det indre plan har du kanskje en viss kosmisk innsikt, men ytre sett virker du klossete, og ikke har du andre verdifulle egenskaper heller. På denne måten kan du ikke brukes til annet enn en fotskammel. Men det gjør ikke noe, la meg bruke min magiske buddha-kraft til å hjelpe deg lite grann. Når tidsalderen er omme, får du tilbake din opprinnelige fremtoning, så denne saken kan avsluttes. Hva sier du til det?” Da stenen hørte dette, var den full av takknemlighet.

            Så tok munken sine forvandlingskunster i bruk. Han resiterte trylleformularer og tegnet magiske figurer, og på et øyeblikk ble den svære stenen til en strålende klar og vakker jade, så liten som smykkestenene som henger fra en vifte, så man kunne ta den i hånden eller feste den i beltet. Munken holdt den i hånden og sa med et smil:

            “I denne form er du jo som en dyrebar skatt! Men ennå er du ikke til noen utpreget nytte. Vi får inngravere noen tegn i deg, så folk som ser deg skjønner at du er noe spesielt. Så kan vi ta deg med til et land i fremgang og storhet, til en slekt med aristokratisk dannelse i et område fullt av forlokkende velstand og en egn preget av blendende overflod, hvor du kan slå deg til ro og leve lykkelig.”

            Da stenen hørte dette, kunne den ikke styre seg av ren begeistring og spurte: “Hva slags spesielle evner er det du har skjenket meg? Og hvor i verden akter du å ta meg med? Jeg tør be om et svar, så jeg kan bringes ut av min forvirring.” Men munken smilte og sa: “Ikke spør ennå! Du vil forstå det senere.” Og før han hadde snakket ferdig, tok han stenen i ermet og fløy av gårde sammen med taoisten. Men hvor det ble av dem, er det ingen som vet.

 

 

          I denne delen møter vi for første gang den stenen som etter alt å dømme skal bli til romanens hovedperson Jia Baoyu. Vi møter også to skikkelser som vi skal komme til å støte på flere ganger både i inneværende kapittel og senere i romanen: en buddhistmunk og en taoist. Hver gang de dukker opp, presenteres de i ubestemt form og beskrives som om de ikke har vært nevnt før. Dette er formodentlig for å minne leseren om at han er den eneste som kjenner deres bakgrunn. For de personene som møter dem senere i romanen, er de ukjente skikkelser. Mens stenen, som har et visst minstemål av kosmisk innsikt, kan se at de er hellige menn, virker deres utseende frastøtende på de fleste mennesker av denne verden, og deres adferd og utsagn blir stort sett møtt med skepsis og avstandstagen.

 

Når himmelen må repareres

          Stenens historie begynner i en mangelfull verden, der selv himmelen, den allmektige naturen, må repareres. Dette er et gammelt mytologisk motiv som blant annet kan gjenfinnes i det filosofiske verket Huainanzi:

 

往古之時，四極廢，九州裂，天不兼覆，地不周載。⋯⋯於是女媧煉五色石以補蒼天，斷鰲足以立四極⋯⋯

 

I riktig gamle dager var de fire verdenshjørner gått i stykker og de ni verdensdeler var sprukket opp. Himmelen var ikke i stand til å dekke verden, og jorden var ikke i stand til å holde den oppe. … Da smeltet Nüwa stener av alle farver og brukte dem til å reparere den blå himmelen, og hun knakk føttene av skilpadder og brukte dem til å holde oppe de fire verdenshjørner … (Huainanzi 6 [覽冥訓] s. 7a)

 

Dette gir en slags dypere kosmisk mening til det som er mangelfullt og disharmonisk i denne verden, som et slags motstykke til de vanlige idealforestillingene om at himmelen representerer den perfekte harmoni. Den tiloversblevne stenen har i seg den samme dobbeltheten. Den er klumpete og unyttig og skammer seg over det, men har samtidig evnen til kosmisk innsikt. Det er tydelig at dette mytologiske motivet er en parallell til den psykologiske tilstand forfatteren har gitt uttrykk for at han selv befinner seg i. Slik stenen skammer seg over at Nüwa ikke har villet bruke den til å reparere himmelen, skammer forfatteren seg over at han har kastet bort halve livet uten å være til nytte. Men akkurat som stenen synes også forfatteren å føle at han er i besittelse av en viss innsikt i det hinsidige. Det er ikke vanskelig å psykologisere denne følelsen og peke på det kompensatoriske i ønsket om å se seg selv som en person med kosmisk innsikt som en kontrast til den ganske miserable psykologiske grunnstemning som preger en som føler seg så mislykket som forfatteren tydeligvis gjør. Men det kan også argumenteres for at det nettopp er evnen til å se egne svakheter og gi slipp på de tvangsmessige forestillingene om helhet og harmoni som gjør det mulig å se virkeligheten slik den er istedenfor å klamre seg til en meningsløs streben som forstyrrer ens klarsyn. Et slikt syn har vært en del av kinesisk tradisjon iallfall siden filosofen Zhuangzi talte om “den nytte som ligger i å være unyttig” (無用之用).[9]

          Stenens tiloversblevenhet forsterkes av at den er en del av et univers der alt annet enn den selv forekommer i kosmisk riktige forhold. Hver av Nüwas stener er 12 favner høye og 24 favner i omkrets, og ser vi bort fra den tiloversblevne stenen, var det 36500 av dem. Ifølge Fredens Dagdriver (太平閑人), som kommenterte romanen på 1800-tallet, gjenspeiler tallet 12 det antall tidsenheter det kinesiske døgn tradisjonelt er delt inn i (十二辰), mens tallet 24 gjenspeiler det antall kosmiske energier kinesisk metafysikk tradisjonelt regner med (二十四氣), og tallet 36500 gjenspeiler antall dager i en tidssyklus på hundre år (周天度數三百六十五，積百年則三萬六千五百有奇).[10] I tillegg til de 36500 stenene kommer altså den tiloversblevne stenen, og Den Røde Blekksten sier:

 

            數足，偏遺我「不堪入選」，句中透出心眼。

 

          Tallet var rundt, men jeg ble etterlatt og ikke ‘funnet verdig til oppgaven’. I denne setningen kommer [forfatterens] indre til syne.[11]

 

Det er som om den tiloversblevne stenen står utenfor enhver kosmisk sammenheng som alt annet er en del av. Og likevel, eller kanskje nettopp derfor, har den en helt særegen innsikt i denne sammenhengen.

          Identifikasjonen med forfatteren gjelder ikke bare på det indre plan. Munken og taoisten, som vi her møter for første gang, sies å ha “en eiendommelig kroppsbygning og en fremtoning utenom det vanlige”, og Den Røde Blekksten sier at dette er en beskrivelse av forfatteren selv.[12] Når vi senere i kapitlet får penslet ut flere detaljer om halthet, skabb og hår som henger i tjafser, er kanskje den objektive likhet med forfatteren ikke lenger til stede, men et samtidig maleri som mange mener forestiller Cao Xueqin, viser et stort og mørkhudet ansikt med tykke kinn, en svær drikkenese og tykke, nesten oppsvulmede lepper, med små øyne og nesten klovneaktige øyenbryn. En beskrivelse av forfatteren basert på opplysninger fra folk som hadde kjent ham, omtaler ham også som “tykk og oppblåst, men kortvokst”. Forfatterens manglende skjønnhet har ikke gjort ham til noen skremmende figur, tvert imot synes han å ha vært en gledesspreder overalt hvor han kom. Men vakker var han altså ikke. I så måte har han hatt mye til felles både med munken og taoisten og med den tiloversblevne sten.[13]

          Når munken så forvandler den svære, klumpete stenen til en liten, vakker jade, omtales dette som forvandlingskunster, eller, på kinesisk, “illusjonskunster” (幻術). Den Røde Blekksten oppfordrer leseren til å legge særlig vekt på ordet “illusjon” (幻),[14] og når stenen endelig er blitt til en “dyrebar skatt”, heter det i én av hans kommentarer:

 

世上人原自據看得見處為憑。

 

Folk av denne verden er nå engang slik at de bedømmer ting ut fra hva de kan se. (Zhiping s. 7)

 

Det er altså for å gjøre stenen mer akseptabel for folk av denne verden at stenens utseende må forandres, men skjønnheten er like illusorisk som alle andre verdslige fenomener. På samme måte er det som om forfatterens ikke altfor vakre utseende må flikkes på når han senere i Stenens historie skal representeres av romanens hovedperson Jia Baoyu. I motsetning til forfatteren er Baoyu en ung herremann med et påfallende, nesten overdrevent vakkert utseende:

 

面若中秋之月，色如春曉之花，鬢若刀裁，眉如墨畫⋯⋯目若秋波。

 

Hans ansikt var [rundt] som midthøstfestens måne, ansiktsfarven [frisk] som blomstene en vårmorgen, hårkanten ved tinningene [skarp] som var den skåret med kniv, øyenbrynene [markerte] som var de malt med blekk … og øynene [følsomme] som bølgene om høsten. (Zhiben s. 49)

 

At forfatteren har lykkes i å gjøre Baoyu akseptabel for den kinesiske leserskaren, er mildt sagt. Men skjønnheten er altså helt illusorisk og gir iallfall en fordreiet fremstilling av den personen Baoyu er bygget på, nemlig forfatteren selv.

          Parallellen mellom stenens forvandling til en vakker jadesten og forfatterens forvandling til romanens hovedperson Jia Baoyu blir understreket ved at Baoyu etter alt å dømme er en inkarnasjon av nettopp denne jaden (skjønt se s. 51f.). Han er i tillegg født inn i denne verden med en inskribert jadesten i munnen. Navnet Baoyu (寶玉) betyr “dyrebar jade”, og siden familienavnet Jia er likelydende med ordet for “falsk”, kan hans fulle navn tolkes som: Falsk Dyrebar Jade.

          Selv om Baoyu er vakker å se på, har han imidlertid nok av ukonvensjonelle trekk til å vekke anstøt hos “folk av denne verden”, især hos faren Jia Zheng, som er en slags prototypisk representant for de stivbente konfusianske idealer som sønnen Baoyu slett ikke tilfredsstiller. I likhet med forfatteren er Baoyu en uforbederlig dyrker av det kvinnelige. Han tilbringer det meste av sin tid sammen med søstre, kusiner og tjenestepiker, og han ser stadig sitt snitt til å stjele pudder og sminke og putte det i munnen! Samtidig har han ikke ubetydelige homofile anlegg. At han har en inngrodd motvilje mot å studere klassikerne og dermed neppe kan forvente å bli embetsmann, er kanskje mindre støtende for dagens lesere, men er til gjengjeld det som vekker sterkest anstøt hos faren, som ved en anledning slår ham nesten helseløs. I den grad Baoyu er i besittelse av en viss innsikt i virkelighetens natur, er dette høyst forenlig med idéen om “den nytten som ligger i å være unyttig”.

          Man kan undres over at munken og taoisten er så “verdslige” i sin tankegang at de klager over at den lille, vakre jadestenen ikke er til noen utpreget nytte før de har inngravert noen tegn i den. Men dette er igjen for å gjøre folk av denne verden særlig oppmerksomme på stenen. Den Røde Blekksten sier:

 

世上原宜假，不宜真也。諺云：「一日賣了三個假，三日賣不出一個真。」信哉。

 

Folk av denne verden passer nå engang til det falske og ikke til det ekte. Ordtaket sier det slik: “Man kan selge tre falske på en eneste dag, men på tre dager får man ikke solgt en eneste ekte.” Det tror jeg! (Zhiping s. 7)

 

De første fire tegnene i inskripsjonen på stenen får vi som lesere høre om senere i inneværende kapittel, men resten må vi vente med til åttende kapittel, der Jia Baoyu viser frem jadestenen han ble født med, til kusinen Xue Baochai. På jadens forside står følgende lille vers:[15]

 

                玉 寶 靈 通                       Dyrebar jade med kosmisk innsikt

 

            仙          莫             Forlegg meg ei, forglem meg ei

            壽          失        feens liv og evig lykke bringer jeg

            恆          莫

            昌          忘

 

Teksten på baksiden angir i enda klarere ordelag jadens nytteverdi:

 

            三     二     一       1. Utdriver onde ånder

            知     療     除       2. Kurererer sykelig misnøye

            禍     冤     邪       3. Forutsier lykke og ulykke

            福     疾     祟

 

Når Jia Baoyu fødes inn i verden med en inskribert magisk jadesten i munnen, er det sannelig rimelig god grunn til å forvente at både han og stenen blir lagt særlig godt merke til.

          Som en parallell til romanens fokusering på det mangelfulle, det unyttige og det uskjønne, gis også det absurde en helt spesiell mening. Svaret på spørsmålet om bokens opprinnelse er “nesten absurd”, får vi høre, men det absurde kan også være ganske “fornøyelig” og kan i siste instans bringe leserne “ut av deres forvirring” og høyst sannsynlig inn i en dypere opplysning. Ordspillene i stedsnavnene 大荒山 Da4hua1ngsha1n ‘De Store Snaufjellene’ og 無稽崖 Wu2jïya2 ‘Den Bunnløse Avgrunn’ spiller også på det absurde, nærmere bestemt på ordene 荒唐 hua1ngta2ng ‘absurd’ og 無稽 wu2jï ‘ubegrunnet; absurd’. Det absurde kan være til fornøyelse fordi det er nytt og annerledes og ikke bundet inn av faste konvensjoner. Av samme grunn kan det også bringe innsikt i de sider ved virkeligheten som konvensjonelle synsmåter gjør en blind for. Den samme tanken gjentas litt senere i kapitlet, der en taoist ved navn Kongkong blir fortalt at den eneste hensikt med romanen er “at menneskene der nede kan more seg med den når de er mette av elskov og vin, eller når de vil slippe unna hverdagens bekymringer”. Den Røde Blekksten anmerker at romanen “ikke bare gir avbrekk fra bekymringer og vekker leseren fra døsighet, men kan være til stort gavn”,[16] og etter at Kongkong har gjort en fullstendig avskrift av romanen, når han full opplysning om den tomhet som i buddhismen er den ytterste virkelighet.

 

Lidenskapenes opprinnelse

          “Kjære lesere! Hvor tror dere denne boken har sin opprinnelse?” I de eldste utgavene av Stenens historie er det dette spørsmålet som innleder hele romanen. Svaret er, får vi høre, ment å skulle bringe oss lesere ut av vår forvirring. I det verdensbildet romanen bygger på, er det å kjenne sin opprinnelse nøkkelen til frelse, til den innsikt som gjør at man i siste instans kan heve seg over den jordiske verden med all dens tomme jag. Problemet er at ens opprinnelse ligger skjult i en verden vi ikke forstår. I dette første kapitlet av romanen er et bilde av den hinsidige verden penslet ut med fantasifulle, mytologiske og til tider ganske humoristiske penselstrøk.

          Hovedpersonen Jia Baoyus opprinnelse ligger i den tiloversblevne og etterhvert svært så livshungrige sten hvis første steg i retning av den jordiske verden vi nettopp har fått høre om. Baoyu er født med en jadesten i munnen, og den følger ham videre gjennom hele oppveksten. Han er ikke alltid glad for sin følgesvenn, og som vi har hørt slenger han den ved en anledning i bakken av all kraft. Men det er gjennom denne jaden han forbindes med sine røtter i det hinsidige. Når han en gang mister den, blir han sinnsyk, og sykdommen varer helt til en viss munk kommer tilbake med den. Mot slutten av romanen ler den samme munken av Baoyu fordi han ikke forstår sin egen opprinnelse, og siden han nå har fått jaden tilbake, går det et lys opp for ham og han vender deretter denne verden ryggen og går inn i en slags eterisk opplyst bodhisattva-tilværelse.

          Legg også merke til ordspillet i stedsnavnet 青埂峰 Qïngge3ngfe1ng ‘Grønnvollnuten’. Den Røde Blekksten gjør det klart at navnet spiller på ordet 情根 qíngge1n ‘lidenskapenes røtter’.[17] Det er altså på det sted der lidenskapene har sin opprinnelse at den tiloversblevne stenen får vekket sitt livsbegjær. Skal den noen gang nå frem til den opplysning som romanen synes å sette så høyt, må den først skue gjennom lidenskapenes opprinnelse. Tegnet 情, som jeg har oversatt som “lidenskap”, dekker i virkeligheten et vidt spektrum av følelser og står i buddhistisk sammenheng for den følelsesmessige binding som kan knytte et menneske til et hvilket som helst jordisk fenomen, enten det er til gjenstander eller andre mennesker. Denne tilknytningen gjør mennesket blindt, fordi det ikke klarer å gi slipp på de objekter det knytter seg til. Den mest rendyrkede form for lidenskap er kjærligheten, og i Stenens historie refererer tegnet ±°oftest til lidenskaper med en viss erotisk ladning, men ordets mer filosofiske betydning spiller likevel med som en slags resonansbunn som gir forståelsen av kjærlighet et videre spektrum av over- og undertoner.

          Litt senere i inneværende kapittel skal vi se hvordan taoisten Kongkong når opplysning ved å skue gjennom formene (色) og lidenskapene (情). Mot slutten av romanen er det stenen selv, i Jia Baoyus skikkelse, som mener seg i stand til å overskride lidenskapenes forblindende kraft. Gjennom hele romanen har Jia Baoyu vært en meget lidenskapelig person som nærer sterke følelser overfor svært mange av de unge piker han møter på sin vei, især kusinen Lin Daiyu, og hans erotiske følelser er ikke engang alltid begrenset til det motsatte kjønn. I de siste kapitlene er det imidlertid som om denne lidenskapen er fullstendig tørket ut. Forholdet til hans tidligere kjærlighetsobjekter preges nå av fjernhet, og selv forholdet til moren er mer bygget på en slags pliktfølelse enn på noen følelsesmessig tilknytning. Til slutt forsvinner han som nevnt fullstendig fra denne verden og går over i sin eteriske bodhisattva-tilstand. Formodentlig skal dette innebære at han har skuet inn i lidenskapenes opprinnelse.

          Alt tyder imidlertid på at forfatteren selv neppe har hatt et så avklaret forhold til lidenskap og kjærlighet som en slik ideologi skulle tilsi. Tvert imot kan det virke som om han har følt seg overveldet av den temmelig frittflytende erotiske kraft som han lar oss få innsyn i gjennom hovedpersonen Jia Baoyu. Han er både maktesløst tiltrukket av og grenseløst redd for sine lidenskaper, og i romanen lar han den spenningsfylte og følelsesladde erotikken gang på gang ta livet av folk. Som nevnt (s. 13f.) kan han ha følt at det er hans egne erotiske drifter som har tatt livet av den personen Keqing representerer, og at det til syvende og sist er hans ustyrlige lidenskaper og begjær som har sendt hele Jia-familien inn i undergangen. Vi skal heller ikke glemme at hans mest hjertekjære pikevenn, kusinen Lin Daiyu, døde av sorg etter at Jia Baoyu under et anfall av galskap var blitt lurt til å gifte seg med sin andre kusine Xue Baochai, som han hadde langt mindre intense følelser overfor. For Jia Baoyu, og sannsynligvis for forfatteren selv, må derfor kjærligheten ha fremstått som et håpløst prosjekt, som en intenst lystbetont, men derfor også uimotståelig kraft, som igjen og igjen har knyttet ham til ødeleggelse, nederlag og desperasjon. Og igjen ser vi at selv om forfatterens evne til selverkjennelse får ham til gang på gang på ny å gå inn i dette motsetningsfylte kraftfeltet og utforske det, får trangen til å søke en konfliktfri idealtilstand ham til å søke en alternativ tilstand der kjærligheten ikke lenger binder ham. Problemet er at denne tilstanden, som i henhold til forfatterens ideologi skal være et resultat av dyp innsikt i lidenskapenes røtter, i virkeligheten er et fluktsted der han fortvilet forsøker å skjerme seg mot lidenskapenes fangarmer. De personer som når en eller annen slags opplysning i romanen, som Zhen Shiyin, Jia Xichun og Jia Baoyu, er alle folk som vender samfunnet og dermed også kjærligheten ryggen. Forfatteren vil ha oss til å tro at dette er et positivt valg av en vei til et liv i dypere sannhet. Især beskrivelsen av Jia Baoyus nyvunne følelseskulde virker imidlertid først og fremst som en slags fjernhet som virker mer bedøvet enn avklaret. Man kan innvende at den delen av romanen som beskriver Jia Baoyus vei til opplysning høyst sannsynlig er skrevet av en annen forfatter enn Cao Xueqin, og at det er urettferdig å bedømme hele romanen på grunnlag av disse kapitlene. Men selv om andre deler av romanen er langt bedre skrevet, inneholder de intet som tyder på noen høyere grad av avklaring i forhold til kjærlighet og lidenskap.

          Forholdet til lidenskaper må også ses i sin kulturhistoriske sammenheng. Med Wang Yangmings zen-inspirerte neo-konfucianisme hadde Ming-dynastiets kinesiske filosofi fått inn en vekt på det subjektive som tidligere tiders statsideologier ikke hadde hatt. En mer ekstrem representant for Taizhou-grenen av denne retning gikk til og med så langt at han forsvarte sin egen voldtekt av en kvinne rett og slett fordi han hadde lyst til det, det var hans “natur” (性). Moderne historikere ser gjerne denne nye vektleggingen av de subjektive følelser som et utslag av en økonomisk vekst som gjorde at større deler av det kinesiske borgerskap hadde materielle betingelser for personlige utfoldelse enn noensinne tidligere. Dette var altså ikke bare en del av en livsfjern filosofisk strømning blant den intellektuelle elite, men et uttrykk for en forandring i samfunnet, iallfall de bedre stilte lag, som helhet. I denne sammenheng kommer den store dramatikeren Tang Xianzu (湯顯祖) med sitt berømte forsvar for kjærligheten (情), som han mener har en grenseoverskridende effekt, i motsetning til fornuft og konvensjoner (理). Tang Xianzu går til og med så langt som til å mene at den type opplysning man søker i buddhisme og taoisme kan nås nettopp gjennom kjærligheten, fordi den overskrider grensene for det konvensjonelle. Det sier seg selv at spenningen mellom denne dyrkelsen av kjærlighet og et samfunn med arrangerte ekteskap underlagt en streng rituell kodeks måtte bli enorm.

          Enkelte kinesiske kritikere forsøker å se Cao Xueqin, som var en stor beundrer av Tang Xianzu, som en forsvarer av kjærlighet og lidenskap i et repressivt samfunn der det ikke var plass for den slags følelser. At han synes å foreskrive overskridelse av kjærligheten som en vei til opplysning, bortforklares som en kvasi-løsning i et samfunn som ikke ga rom for hans virkelige følelser. Dette synes imidlertid å være en overforenkling, tatt i betraktning det jeg allerede har sagt om Cao Xueqins eget motsetningsfylte forhold til kjærligheten. Å lese Cao Xueqin etter å ha lest Tang Xianzu er snarere som å lese en bok om seksualitet tyve år etter den seksuelle revolusjon. Den frigjøring som var ment å skulle ligge både i Tang Xianzus dyrkelse av kjærligheten og i 1960-tallets seksuelle frigjøring har ikke slått til, og personene er blitt kastet tilbake på sin egen usikkerhet, en usikkerhet som bare er blitt mer intens av at normenes autoritet er blitt utfordret.

          Cao Xueqins sterke ambivalens minner om de kvaler mange av de tidlige “frigjorte” tenkere endte opp i. Den åndelige opplysning filosofen Wang Shouren (王守仁, 1472-1528) lovte enhver som våget å følge sitt eget indre lys, fristet mange ut i tøylesløse eksperimenter og eventyr, før de oppdaget at veien til det forjettede land var lang og pinefull. Mange mistet troen på at deres egen natur var den beste moralske målestokk og følte avsky for både egne og andres eksesser. Dette dannet grunnlaget for utviklingen av konfucianske konfesjonsskrifter, der tidligere disipler av Wang Shouren istedenfor å hylle selvet som den eneste kilde til moralsk kunnskap nå kommer med omfattende selvanklager.[18]

          I denne sammenheng kan det også være på sin plass å nevne at den seksuelle frihet for menn på Cao Xueqins tid var relativt stor. De kunne i tillegg til førstehustruen også ta en eller flere konkubiner, og i valg av konkubine kunne følelsene lettere finne plassering. De kunne uten særlig risiko for juridiske eller sosiale reaksjoner gå til sengs med sine tjenere og tjenerinner. Forhold til prostituerte av begge kjønn var også vanlig, selv om det i noen grad ble sett ned på som tegn på et utflytende levnet. Bortsett fra at han i tidlig pubertet ligger med sin tjenestepike Xiren (襲人), er det intet som tyder på at Jia Baoyu har benyttet seg av denne friheten i særlig høy grad. Men det er nok av dem i hans omgivelser som gjør det, og det kan ha bidratt til den forvirring og frykt omkring seksualitet og kjærlighet som preger ham.

 

Når gleden kulminerer og vender seg til sorg

            Da stenen får lyst til å dra ned til den jordiske verden, skorter det ikke på advarsler fra munken og taoisten. Disse advarslene gir samtidig uttrykk for et metafysisk syn på den verdslige virkelighet. Det sentrale tema her er forgjengelighet. I denne verden er intet absolutt. Det vakre har sine skjønnhetspletter, og det gode forutsetter det onde. Som yin og yang veksler motsetningene med hverandre. Selv universets opprinnelse, og i denne sammenheng stenens inntreden i universet, bygger på denne vekslingen mellom motsetninger. Av stillhet oppstår bevegelse, og av intet oppstår noe.

          Ifølge Den Røde Blekksten oppsummerer følgende setninger romanens hovedtema:[19]

 

På et øyeblikk kan gleden kulminere og vende seg til sorg, og de mennesker og gjenstander som engang var, er forsvunnet. Til syvende og sist er det hele kun en drøm, og verden i alle sine manifestasjoner er ikke annet enn tomhet.

 

På overflaten uttrykker disse linjene metafysiske sentenser, men de kan også leses som beskrivelser av det som skal komme til å skje videre i romanen, og som allerede er skjedd i forfatterens liv. Den rikdom og velstand som preger Jia Baoyus familie, og som en gang preget forfatterens egen familie, har i virkeligheten allerede nådd sitt ytterpunkt og er i ferd med å legge grunnlag for den påfølgende tragedie. Når familiens fall er et faktum, er det ikke annet enn minner og drømmeaktige fantasier igjen av det livet den engang levde.

          I denne passasjen er de to hellige menns uttalelser deler av en søt og humoristisk historie om en sten som fikk vekket sine kjødelige lyster snarere enn innlegg i en metafysisk debatt. Det er imidlertid liten tvil om at forfatteren tar på alvor idéen om alle tings forgjengelighet, og at han mener denne erkjennelsen er viktig på vei mot full opplysning. Fra et psykologisk synspunkt kan vi samtidig merke oss at denne idéen gir en slags dypere filosofisk mening til den tragedien han selv har gjennomlevd. Nok en gang kan man spørre seg om den er et produkt av filosofisk klarsyn, eller om den like mye er en slags tankens trøst for en som har mistet det meste av det han en gang var glad i.
En  lidenskapelig  munk

— romanens mytologiske bakgrunn (ii)

 

 

            後來，又不知過了幾世幾劫，因有個空空道人訪道求仙，忽從這大荒山無稽崖青埂峰下經過，忽見一大塊石上字跡分明，編述歷歷。空空道人乃從頭一看，原來就是無材補天，幻形入世，蒙茫茫大士、渺渺真人攜入紅塵，歷盡離合悲歡炎涼世態的一段故事。後面又有一首偈云：

                   無材可去補蒼天，枉入紅塵若許年。

                   此係身前身後事，倩誰記去作奇傳？

詩後便是此石墜落之鄉，投胎之處，親自經歷的一段陳跡故事。其中家庭閨閣瑣事，以及閑情詩詞倒還全備，或可適趣解悶；然朝代年紀，地輿邦國卻反失落無考。

          空空道人遂向石頭說道：「石兄，你這一段故事，據你自己說有些趣味，故編寫在此，意欲問世傳奇。據我看來，第一件，無朝代年紀可考；第二件，並無大賢大忠理朝廷治風俗的善政，其中只不過幾個異樣女子，或情或癡，或小才微善，亦無班姑、蔡女之德能。我縱抄去，恐世人不愛看呢。」石頭笑答道：「我師何太癡耶！若云無朝代可考，今我師竟假借漢唐等年紀添綴，又有何難？但我想，歷來野史，皆蹈一轍，莫如我這不借此套者，反倒新奇別致，不過只取其事體情理罷了，又何必拘拘於朝代年紀哉！再者，市井俗人喜看理治之書者甚少，愛適趣閑文者特多。歷來野史，或訕謗君相，或貶人妻女，奸淫凶惡，不可勝數。更有一種風月筆墨，其淫穢汙臭，屠毒筆墨，壞人子弟，又不可勝數。至若佳人才子等書，則又千部共出一套，且其中終不能不涉於淫濫，以致滿紙潘安、子建、西子、文君，不過作者要寫出自己的那兩首情詩豔賦來，故假擬出男女二人名姓，又必旁出一小人其間撥亂，亦如劇中之小丑然。且鬟婢開口即者也之乎，非文即理。故逐一看去，悉皆自相矛盾、大不近情理之話，竟不如我半世親睹親聞的這幾個女子，雖不敢說強似前代書中所有之人，但事跡原委，亦可以消愁破悶；也有幾首歪詩熟話，可以噴飯供酒。至若離合悲歡，興衰際遇，則又追蹤躡跡，不敢稍加穿鑿，徒為供人之目而反失其真傳者。今之人，貧者日為衣食所累，富者又懷不足之心，縱然一時稍閑，又有貪淫戀色、好貨尋愁之事，那裡去有工夫看那理治之書？所以我這一段故事，也不願世人稱奇道妙，也不定要世人喜悅檢讀，只願他們當那醉淫飽臥之時，或避世去愁之際，把此一玩，豈不省了些壽命筋力？就比那謀虛逐妄，卻也省了口舌是非之害、腿腳奔忙之苦。再者，亦令世人換新眼目，不比那些胡牽亂扯、忽離忽遇，滿紙才人淑女、子建文君紅娘小玉等通共熟套之舊稿。我師意為何如？」

          空空道人聽如此說，思忖半晌，將《石頭記》再檢閱一遍，因見上面雖有些指奸責佞貶惡誅邪之語，亦非傷時罵世之旨；及至君仁臣良父慈子孝，凡倫常所關之處，皆是稱功頌德，眷眷無窮，實非別書之可比。雖其中大旨談情，亦不過實錄其事，又非假擬妄稱，一味淫邀豔約、私訂偷盟之可比。因毫不干涉時世，方從頭至尾抄錄回來，問世傳奇。從此空空道人因空見色，由色生情，傳情入色，自色悟空，遂易名為情僧，改《石頭記》為《情僧錄》。東魯孔梅溪則題曰《風月寶鑒》。後因曹雪芹於悼紅軒中披閱十載，增刪五次，纂成目錄，分出章回，則題曰《金陵十二釵》，並題一絕云：

                   滿紙荒唐言，一把辛酸淚！

                   都云作者癡，誰解其中味？

 

          出則既明，且看石上是何故事。按那石上書云：

 

            Uvisst hvor mange mannsaldre og tidsaldre senere kom taoisten Kongkong på sin jakt etter opplysning og evig liv til å passere Grønnvollnuten ved Den Bunnløse Avgrunn i De Store Snaufjellene. Med ett fikk han øye på en stor sten med en fullt leselig inskripsjon som til sammen utgjorde en klar og tydelig tekst. Da han leste fra begynnelsen, viste det seg at dette var historien om stenen som ikke var blitt funnet verdig til å reparere himmelen, og som ble forvandlet og ankom verden ved at bodhisattvaen Miaomiao og den taoistiske vismannen Mangmang tok den med seg inn i støvets rike, hvor den gjennomlevet verdens omskiftelighet: samvær og adskillelse, sorg og glede, varme og kulde. Baksiden inneholdt dessuten et buddhistisk vers:

 

            Reparere himmelen det evnet ikke jeg

            Men jordelivets tomme strev falt dog en tid på meg

            Min tid i begge verdner er i klartekst her beskrevet

            Men hvem vil utgi fablen om det liv som jeg har levet?

 

Diktet ble fulgt av opplysninger om det området der stenen hadde fått menneskeskikkelse og ble født inn i verden, og en historie om de spor den hadde etterlatt seg på jorden. Den omfattet alle detaljer om familieliv og samvær med unge piker, selv kjærlighetsdikt var kommet med, og den kunne kanskje tjene til morskap og adspredelse. Derimot manglet den enhver angivelse av dynasti og årstall, såvel som en nærmere geografisk bestemmelse.

            Taoisten Kongkong sa til stenen: “Broder Sten! Etter det du sier, er dette en fornøyelig historie, og det er vel derfor den er nedtegnet og tenkt utgitt som roman. Men såvidt jeg kan se, inneholder den for det første ingen angivelse av dynasti og årstall og for det andre intet av verdi for landets styre og stell. Her er ingen talentfulle og lojale ministre som ordner opp ved hoffet og retter opp sed og skikk blant almuen. Alt den omtaler, er historien om noen litt særpregede piker, hvorav noen er lidenskapelige, andre enfoldige, mens atter andre er i besittelse av noen ringe talenter eller en viss porsjon rettskaffenhet, skjønt intet i retning av de evner og den moral som Ban Zhao eller Cai Yan er kjent for. Selv om jeg skriver av historien, er jeg redd ingen vil være interessert i å lese den.”

            Stenen svarte med et smil:

            “Men ærede mester, hvordan kan du være så tåpelig? Om du savner en tidsangivelse, ville det være den enkleste sak å oppgi noen fingerte årstall fra Han- eller Tang-dynastiet. Etter min mening ville det dog være bedre, slik jeg har gjort, å gi slipp på denne stivnede konvensjonen som alle andre romanfortellinger følger, og isteden gjøre noe nytt og annerledes. Det viktige er å beskrive hendelsene slik de faktisk var, så hvorfor skal man alltid være snevert opptatt av dynasti og årstall?

            “Det er forøvrig ytterst få alminnelige borgere som liker å lese oppbyggelige skrifter. De aller fleste foretrekker litteratur beregnet for morskap og tidsfordriv. Utallige romanfortellinger består av ondsinnet sladder om keisere og ministre eller skitne angrep på fruer og frøkner og er fulle av perversitet og nederdrektighet. For ikke å snakke om de talløse kjærlighetshistoriene, denne skitne smusslitteraturen som skader ungdommen. Og bøkene om vakre piker og talentfulle unge menn er alle skrevet over samme lest og grenser forresten også alltid til det lidderlige. Side opp og side ned hører vi om Pan Anren, Cao Zhi, Xi Shi og Zhuo Wenjun. I virkeligheten er forfatteren bare på jakt etter en anledning til å publisere et par kjærlighetsdikt, og så finner han på en historie om en mann og en kvinne, og mellom dem kan du være sikker på at det kommer en tredje person og skaper problemer, akkurat som klovnen i et teaterstykke. Og selv tjenestepikene kommer med de mest pedantiske uttalelser på det stiveste litterære språk. Tar du bøkene for deg én for én, er de fulle av selvmotsigelser og fullstendig virkelighetsfjerne påstander.

            “Da foretrekker jeg disse pikene jeg selv har iakttatt og lyttet til gjennom en halv mannsalder. De har kanskje ikke den storhet som preger tidligere tiders romanfigurer, men mon ikke fortellingen om deres liv kan gi folk et avbrekk fra både bekymringer og kjedsomhet. Og selv mine uhøytidelige dikt og sjablongaktige vers kan da brukes til å høyne stemningen ved et festmåltid. Pikenes livsskjebner, deres møter og adskillelser, sorger og gleder, fremgang og tilbakegang, ­er helt og holdent skildret i henhold til virkeligheten. Intet har jeg lagt til eller trukket fra for å flikke på fortellingen, av frykt for at sannheten i fremstillingen da skulle gå tapt.

            “Dagens mennesker er enten fattige og tynget av bekymringer om mat og klær, eller så er de rike, men synes aldri de får nok. Har de en kort fristund, tilbringer de den stort sett i grådig jakt på elskov og rikdom og alt dette som menneskene bekymrer seg over. Tror du de har tid til å lese oppbyggelige skrifter? Jeg har ingen ambisjoner om at min lille historie skal møtes med lovprisninger og bifallsrop, og forventer ikke at folk vil finne fornøyelse i å lese den fra perm til perm. Mitt eneste ønske er at menneskene der nede kan more seg med den når de er mette av elskov og vin, eller når de vil slippe unna hverdagens bekymringer. Ville ikke det både spare dem for krefter og forlenge deres liv? Om de ga opp sin meningsløse streven, kunne de forskånes for slarv og sladder og unngå de plager som følger av hastverk og travelhet.

            “Dessuten kunne folk få lese noe friskt og nytt, istedenfor å lese side opp og side ned med tøysete og klisjépregede historier om plutselig adskillelse og skyndsomme gjensyn mellom talentfulle unge menn og skjønne piker à la Cao Zhi, Zhuo Wenjun, Hongniang og Xiaoyu. Hva sier du til det, ærede mester?”

            Da taoisten Kongkong fikk høre dette, funderte han lenge og foretok så nok en grundig gjennomlesning av “Stenens historie”. Han fant at boken til tross for sine angrep på smisking, korrupsjon og ondskap ikke først og fremst var skrevet for å rakke ned på samtiden. I omtalen av de moralske kvaliteter tradisjonen foreskriver, glemte den ikke et øyeblikk å besynge de store dydsmønstre, enten det dreide seg om medmenneskelige herskere, dyktige ministre, omsorgsfulle fedre eller lydige sønner, og dens inderlighet i så måte overgikk det man kunne finne i andre bøker. Visst var dens hovedtema kjærlighet, men den nøyde seg med en troverdig gjengivelse av virkelige hendelser og kunne ikke sammenlignes med de sedvanlige ville fantasterier om hemmelig elskov og stevnemøter i smug. Og siden den overhodet ikke berørte politiske spørsmål, skrev han den av fra begynnelse til slutt og lot den utgi som roman.

            Resultatet var at taoisten Kongkong med utgangspunkt i tomheten fikk øye på formene, og formene ga i sin tur opphav til lidenskaper. Hans beretning om lidenskapene brakte ham så på ny inn i formene, hvorigjennom han nådde full opplysning om tomheten. Deretter skiftet han navn til “Den lidenskapelige munk” og endret bokens tittel fra “Stenens historie” til “En lidenskapelig munks nedtegnelser”.

            Senere kalte Kong Meixi fra det østlige Lu-riket boken for “Kjærlighetens speil”. I Den Røde Sorgs Studerkammer leste så Cao Xueqin historien på kryss og tvers i ti år. Han omarbeidet den fem ganger, delte den opp i kapitler, skrev en innholdsfortegnelse og ga den tittelen “Tolv piker fra Jinling”. I tillegg skrev han fire små verselinjer:

 

            Side opp og side ned med løyer

            mens salte tårer fyller hvert et ord

            Forfatteren ham kaller de en tåpe

            Kan ingen høre klangen som her bor?

 

Med dette skulle bokens opprinnelse være klar. La oss nå se hva slags historie det var som var risset inn i stenen. På stenen stod følgende skrevet.

 

 

          Denne passasjen foregår mange kalpaer (buddhistiske tidsaldre) senere, lenge etter at de hendelser Stenens historie omtaler, har funnet sted. Den lille, vakre jaden er igjen blitt til en stor, klumpete sten. Den har avsluttet sitt jordiske liv og vendt tilbake til Grønnvollnuten, der lidenskapene har sin opprinnelse. I mellomtiden har den erfart alle jordelivets motsetninger: adskillelse og forening, sorg og glede, varme og kulde. De inskripsjoner den nå bærer, gjengir det handlingsforløp den var en del av i sitt jordiske liv: Stenens historie.

          I denne passasjen får vi vite navnene på de to hellige menn som tok med seg stenen inn i den jordiske verden: Mangmang (茫茫) og Miaomiao (渺渺). Både 茫 ma2ng og 渺mia3o betyr ‘endeløs; uendelig stor’ eller ‘dunkel; vag’. Vi møter også taoisten Kongkong (空空), som i utgangspunktet er en mann av langt ringere forståelse hva gjelder kosmiske forhold. Tegnet 空 ko1ng betyr ‘tom’, og tomheten regnes i buddhismen som universets grunntilstand.

 

Den selvbiografiske romans forsvarsskrift

          Idet stenen ber taoisten Kongkong å gjøre en avskrift av historien om dens jordeliv, bringes vi rett inn i en intens litterær debatt. Taoisten Kongkong representerer her det som ville være de konvensjonelle innvendinger mot en slik roman: at den ikke inneholder noen angivelse av hvilken tid hendelsene skal ha foregått og derfor er historisk uetterrettelig, og at den ikke kan sees å ha noe moralsk eller oppbyggende budskap. Hans innvendinger gir i virkeligheten forfatteren anledning til å komme med et lengre forsvarsskrift for den romanformen han selv har valgt, eller rettere sagt skapt!

          Stenens tilsvar viser at forfatteren er fullt klar over det banebrytende med den romanen han selv har skrevet. Han anklager tradisjonelle romaner for å være bundet av stivbente konvensjoner, og er seg svært bevisst at hans egen roman inneholder noe som er nytt og annerledes. Den Røde Blekksten berømmer også forfatteren for at han “virkelig bryter med de mønstre som alle romaner opp gjennom tidene har fulgt”.[20]

          Romanens viktigste kvalitet, slik forfatteren selv ser det, er dens realisme. Istedenfor et gitt repertoar av historier om dydsmønstre på den ene side eller lidderlige fantasterier om hemmelig elskov på den annen henter den sitt materiale fra det virkelige liv, slik forfatteren ­­— eller iallfall stenen — selv har erfart det. Den er på ingen måte den første roman som er skrevet på talespråkskinesisk snarere enn “det stiveste litterære språk” (dvs. klassisk kinesisk). Men den er et av de mest vellykkede eksempler på at de forskjellige romanpersonenes språkbruk er tilpasset både deres personlighet og sosiale bakgrunn, enten de er godmodige landsens kjerringer eller adstadige herremenn som taler som om de levde på Konfucius’ tid. Og selv om Stenens historie i forrige århundre også hadde sine perioder på svarteliste for utuktig innhold, er det sant at dens beskrivelser av kjærlighet og erotikk i det store og det hele er preget av en forsiktig realisme som ikke først og fremst er ment å skulle skape noen pornografisk effekt. Alt i alt er stenens tilsvar en lengre forsvarstale for den selvbiografiske roman, en romanform som aldri tidligere har eksistert i kinesisk litteraturhistorie.

          På ett punkt overdriver stenens forsvarstale romanens selvbiografiske natur. Den hevder:

 

            Pikenes livsskjebner …­ er helt og holdent skildret i henhold til virkeligheten. Intet har jeg lagt til eller trukket fra for å flikke på fortellingen, av frykt for at sannheten i fremstillingen da skulle gå tapt.

 

Dette er naturligvis ikke sant. Som allerede nevnt, er det ofte ingen én-til-én-sammenheng mellom personene og hendelsene i romanen og personer og hendelser i forfatterens virkelige liv. Tvert imot er materialet fra virkeligheten hyllet inn i stoff fra forfatterens kunstneriske fantasi. Den Røde Blekksten sier:

 

事則實事，然亦敘得有間架、有曲折、有順逆、有映帶、有隱有見、有正有閏⋯

 

Hendelsene er virkelige, men fortellingen har struktur som et kalligrafisk arbeid, med bøyde og brutte streker, med harmoni og disharmoni, med ting satt i relieff, der noe er skjult og noe er åpenbart, der noe er primært og noe er sekundært … (Zhiping s. 10)

 

På sett og vis kan det være riktig at dette fører til en enda mer inntrengende psykologisk realisme enn om forfatteren skulle la seg binde av de virkelige hendelser. Selv i moderne samfunn med vekt på åpenhet og toleranse gir mange forfattere uttrykk for at forsøk på å skrive rent selvbiografiske romaner ofte ender i løgn og bedrag, fordi det er umulig å være åpent selvutleverende i en sammenheng der tilhørerne ikke er mennesker man har noen spesiell grunn til å ha tillit til, men tvert imot er en ukjent masse av anonyme lesere. Først når man gir historien en skjønnlitterær form og slipper sin kunstneriske fantasi til, kan man tillate seg å lodde dybden i de hendelser man beskriver. Dette har ikke vært mindre sant i det attende århundres Kina, der åpenhet aldri var sett som noen dyd, og der det politiske klima gjorde det livsfarlig å være for åpen om forhold som på et eller annet vis kunne tenkes å ha samfunnsmessige implikasjoner.

          Det er ikke for ingenting at forfatteren understreker at boken “ikke først og fremst [er] skrevet for å rakke ned på samtiden” og “overhodet ikke [berører] politiske spørsmål”, og at Den Røde Blekksten under hver av disse påstandene skriver: “En viktig setning.”[21] Det politiske klimaet på 1700-tallet var slik at selv antydninger til samfunnskritikk kunne føre til at en bok ble brent og dens forfatter dømt til døden. Cao Xueqin hadde sett sin egen familie og alt det han var glad i, gå til grunne som direkte følge av keiserlig forordning, så han kunne saktens ha nok å være misfornøyd med. Til tross for forfatterens forsikringer om at Stenens historie er en apolitisk bok, vet vi at det på slutten av 1700-tallet fantes lærde som ikke turde lese romanen fordi de var redd den skulle berøre følsomme spørsmål. Dette problemet ville neppe blitt bedre om Stenens historie hadde vært skrevet som en enda mer selvutleverende roman enn den allerede er.

          Men forfatteren har ikke bare hatt politiske grunner til å ville flikke på hendelser fra virkeligheten før han lar dem ble deler av romanen. Omkring forfatteren levde det slektninger og kanskje venner som han var vokst opp sammen med, og selv om de i det store og det hele støttet Cao Xueqins prosjekt, var de ikke alltid like begeistret for å se hendelser de selv hadde vært vitne til, som deler av en roman. Et eksempel er Qin Keqings tidligere nevnte selvmord etter at hennes forhold til svigerfaren var blitt oppdaget, som i romanen er blitt forandret til en historie der hun dør av en mystisk sykdom med symptomer som lignet på graviditet. Foran kapitlet har Den Røde Blekksten, som sannsynligvis var forfatterens tremenning, men vokste opp sammen med ham som en bror, oppgitt at han beordret forfatteren til å stryke en passasje på 4-5 sider om hvordan “Qin Keqing døde under utuktige omstendigheter ved Tianxianglou” (秦可卿淫喪天香樓), fordi historien var for opprivende.[22] Denne uttalelsen viser samtidig at Den Røde Blekksten og kanskje andre tidlige kommentatorer ikke bare bidro med sine anmerkninger om bokens innhold, men at de faktisk også hadde direkte innflytelse på hvor virkelighetsnær romanen kunne tillates å være.

          At romanen mangler angivelse av dynasti og årstall, og at Cao Xueqin er oppgitt som redaktør og ikke som forfatter, er også utvilsomt for å tilsløre sammenhengen mellom forfatterens liv og romanens innhold. Forfatteren sitter også i glasshus når han anklager andre romaner for å være fulle av selvmotsigelser. Tidsangivelser, stedsangivelser og aldersangivelser er ofte så fulle av selvmotsigelser i Stenens historie at en kommentator på 1800-tallet ved navn Blomstenes Beskytter fant det nødvendig å legge ved en oversikt over de “feil” han hadde funnet i romanen (護花主人摘誤).[23] Forfatteren har ikke engang klart å bli enig med seg selv om hovedhandlingen foregår i Nanjing eller Beijing, den siste for anledningen kamuflert bak navnet Chang’an. Enkelte av disse selvmotsigelsene er sannsynligvis følger av slurv og manglende ferdiggjørelse av manuskriptene, mens andre kan ha vært bevisste forsøk på å tilsløre sammenhengen mellom romaninnhold og virkelighet.

          De største og viktigste selvmotsigelsene er mellom bokens første 80 og dens siste 40 kapitler. De tidlige håndskrevne manuskripter vi kjenner til, stopper brått etter kapittel 80, og det er ikke før boken blir trykt nesten tredve år etter forfatterens død at vi finner utgaver med 120 kapitler. De siste 40 kapitlene er klart dårligere skrevet enn de første 80. Og mens de første 80 kapitlene inneholder en mengde varsler om den forestående familietragedie, med poetiske, men likevel ganske detaljerte beskrivelser av mange enkeltpersoners skjebne, inneholder de siste 40 kapitlene, slik vi nå kjenner dem, bare blasse antydninger til denne tragedien, og ender isteden i høylydte lovprisninger av keiseren og hans dynasti. Da de tidlige håndskrevne manuskriptene med kommentarer fra folk som sto forfatteren nær, især Den Røde Blekksten, ble funnet og gjort til gjenstand for forskning tidligere i vårt århundre, viste de klart at en mer eller mindre fullstendig 120-kapitlers utgave eksisterte allerede på forfatterens egen tid, og at den må ha sett ganske annerledes ut enn den utgaven som ble trykt noen tiår senere. Utgiverne som sto for den første trykte utgaven, ble derfor mistenkt for å ha forfalsket de siste 40 kapitlene. Det er imidlertid også de som mener at de siste 40 kapitler, slik vi kjenner dem i dag, ligger tett opp til den versjon Cao Xueqin selv etterlot seg, og at de blasse beskrivelsene av familietragediene kan være resultat av at han følte seg tvunget, og kanskje faktisk også var under direkte press, til å gi romanen en avslutning som var mindre politisk kontroversiell.

          Stenens voldsomme avsky for samtidens “smusslitteratur” og for “ondsinnet sladder om keisere og ministre eller skitne angrep på fruer og frøkner” må også ses som et forsøk på å distansere seg fra litterære former som ikke bare var urespektable, men til tider til og med forbudt. I samme lys må man se dens forsikringer om at romanen “ikke et øyeblikk [glemte] å besynge de store dydsmønstre” og at den “dens inderlighet i så måte overgikk det man kunne finne i andre bøker”. Dette forsøket på å legitimere en ukonvensjonell og ikke-moraliserende roman ved å hevde at den står på den konvensjonelle morals side, kan på dagens lesere virke nesten komisk, men har for forfatterens samtidige sannsynligvis vært opplevd som ganske nødvendig. Samtidig gir disse linjene fremstillingen et ironisk preg som er helt i tråd med den humor som ellers preger store deler av romanen, især historiene fra stenens mytologiske verden.

            Hvor revolusjonerende Stenens historie er, kan man se av det faktum at den ikke bare mangler forløpere, men også gode oppfølgere. Et utall forfattere har forsøkt å skrive videre på romanen eller å omskrive de siste 40 kapitlene. Det har også vært skrevet dramaer på bakgrunn av romanen, og det har vært spilt inn en rekke filmer for både kino og fjernsyn. Alle disse forsøkene må betegnes som ytterst mislykkede. Mer alvorlig er det at den tradisjon for hensynsløst ærlig selvrefleksjon og åpenhet for virkelighetens uforsonlige motsetninger som Stenens historie representerer, i svært liten grad gjenfinnes i senere kinesisk litteratur. Et godt eksempel på en senere forfatter som beundrer Stenens historie, men som ikke synes å ha vært i stand til å gjøre dens ånd til sin, er den meget kjente Liu E (劉鶚,1857-1909), som i tillegg til å oppdage Kinas eldste skriftsystem utga den meget populære romanen Lao Cans reiser (老殘遊記). I romanens forord hevder han slektskap med Cao Xueqin, og sier at akkurat som Stenens historie er et produkt av Cao Xueqins tårer, er Lao Cans reiser et produkt av hans egne tårer.[24] I skarp kontrast til personene i Stenens historie er imidlertid hovedpersonen i Lao Cans reiser aldri i tvil om sin egen fortreffelighet, og det er heller ingen ting som tyder på at forfatteren har næret noen som helst slik tvil. Cao Xueqins tårer gjelder ikke bare verden omkring, men også hans eget konfliktfylte liv. Liu E ser aldri roten til problemer hos seg selv, og hans tårer har derfor noe nedlatende over seg, nærmest som om han har behov for å vise seg som en person full av medlidenhet, men uten egne problemer! Vi skal helt frem til dette århundre, til Lu Xuns langnovelle Den sanne historien om A Q (阿Q正傳) før vi finner et kinesisk verk som har så mye som et snev av den bevissthet om livets tragiske dimensjon og motsetningsfylte natur som ligger under Stenens historie, og selv da bare i korte glimt. Stenens historie er og blir unik.

 

En bok med mange titler

          I denne passasjen nevnes fire alternative titler på romanen. De er verdt en omtale, siden de forteller oss en del om romanens innhold og tematikk. Aller først kan vi merke oss at selv om Stenens historie først og fremst er kjent som en bred realistisk skildring av livet i et overklassehus på 1700-tallet, begynner og slutter romanen i den mytologiske verden, og det er denne verden bokens mange titler bygger på. Hver av titlene synes å ha forskjellig innebyrd når det gjelder hva som skal oppfattes som romanens hovedtema.

          Stenens historie (石頭記) var den opprinnelige tittelen på romanens forside da den først gikk i omløp som håndskrevne manuskripter midt på 1700-tallet. Tittelen refererer til den historien taoisten Kongkong fant inngravert på den svære stenblokken som hadde vært en tur innom det jordiske liv. Siden vi vet at denne stenen har vært inkarnert som Jia Baoyu, gjør denne tittelen Baoyu til bokens hovedperson. Dette står i motsetning til mye av det som sies i første kapittel om at dette først og fremst er en bok om unge piker, men det stemmer godt med det inntrykk man som leser sitter igjen med etter å ha lest hele romanen. De unge pikene er først og fremst skildret i den grad de er viktige i Jia Baoyus liv.[25]

          De tre alternative titlene som er referert i første kapittel har såvidt vites i virkeligheten aldri vært brukt som titler på romanen. Kjærlighetens speil (風月寶鑒) var imidlertid, ifølge Den Røde Blekksten, navnet på en bok Cao Xueqin skrev før Stenens historie. Kanskje var det, slik Hu Shi gjetter, navnet på et tidlig utkast til den romanen vi nå kjenner? Det speil det siktes til, dukker opp i tolvte kapittel. En av romanens yngre menn, som er alvorlig syk etter et svært så mislykket forsøk på å få et stevnemøte med sin gifte kusine, får overbrakt et dobbeltsidig speil av en taoistprest. Den unge mannen vil bli frisk, sier taoistpresten, hvis han kun ser på speilets bakside, forsiden må han for all del ikke se på. Han bryr seg ikke om advarselen, og i speilbildet får han øye på den etterlengtede kusinen, som kommer mot ham med lokkende bevegelser. Etter kort tid får han sædutløsning og dør. Dette er, som tidligere nevnt, ikke eneste gang i romanen at ektefølt kjærlighet skader eller dreper. Forestillingen om at sædutløsning tapper en for livskraft er dessuten utbredt i kinesisk tradisjon. Speilmotivet finnes også igjen flere steder i romanen. Speilbildet er et illusorisk bilde av virkeligheten, men hva er virkeligheten? Er den kanskje også et speilbilde av noe annet? En illusjon? En drøm? Denne tittelen angir intet om hvem som er hovedperson(er), men sier ganske klart at bokens tema er kjærlighet.

          Tittelen En lidenskapelig munks nedtegnelser (情僧錄) refererer til taoisten Kongkongs avskrift av historien som var risset inn i stenen.  Vi hører at han når opplysning om tomheten blant annet gjennom lidenskapene, og at han skifter navn til Den Lidenskapelige Munk etter at han gjennom lidenskapene har nådd frem til opplysning. Merk imidlertid at den kinesiske tittelen er tvetydig. Den kan også bety “Nedtegnelser om en lidenskapelig munk”. I så fall siktes det utvilsomt til romanens hovedperson Jia Baoyu, som har sterke lidenskaper før han til sist bryter alle jordiske bånd og blir munk. Denne tittelen angir også at bokens tema er kjærlighet, og hvis den fortolkes som “Nedtegnelser om en lidenskapelig munk”, angir den at bokens hovedperson er Jia Baoyu.

          Tolv piker fra Jinling (金陵十二釵) er en tittel hentet fra Jia Baoyus drøm i femte kapittel. Der blir han vist noen registre som inneholder kryptiske dikt om skjebnene til de pikene som omgir ham i hverdagen. Alle registrene hadde tittelen “Tolv piker fra Jinling”. Det var ett hovedregister og to biregistre med tolv piker i hvert register, altså til sammen 36 piker. Men Baoyu leser bare ett av diktene i tredje register og to av diktene i annet register, mens han pløyer seg gjennom alle tolv i første register. I den grad vi er i stand til å tyde innholdet av diktene, får vi som lesere altså forutsigelser om skjebnene til i alt femten av bokens piker og unge kvinner, de aller fleste av dem personer som sto Baoyu nær, deriblant hans to rivaliserende kusiner Xue Baochai og Lin Daiyu. Denne tittelen synes å gjøre pikene til hovedpersoner i romanen, ikke Baoyu selv. Jinling er det gamle navnet på Nanjing. Romanen er imidlertid ikke konsekvent i å henlegge handlingen til Nanjing.

          Da de første trykte utgavene av romanen utkom i 1790-årene, var det imidlertid under tittelen Drømmen om de røde paléer (紅樓夢), en tittel som ikke er nevnt i første kapittel overhodet. Denne tittelen ser ikke ut til å ha vært brukt i Cao Xueqins levetid, men forekommer på flere håndskrevne manuskripter kort tid etter hans død. Det er denne tittelen som den dag i dag er den vanligste. Akkurat som Shakespeare-studier er en egen underdisiplin innen engelsk litteraturforskning, er “de røde studier” (紅學) en egen underdisiplin innen kinesisk litteraturforskning. “Drømmen om de røde paléer i tolv vers” er navnet på et lite operastykke Jia Baoyu får fremført for seg av tolv feer da han besøker det hinsidige i sin ovennevnte drøm. I disse versene forutsies i kryptiske vendinger både Baoyus egen skjebne og Jia-familiens undergang, såvel som skjebnen til de tolv pikene som var nevnt i hovedregistret av “Tolv piker fra Jinling”. Alle versene er skrevet som om hendelsene de refererer til allerede er skjedd. Tittelen kan oppfattes på minst fire måter:

 

1) Den viser til minnene om fortiden, om de røde paléer som symboler for fordums storhet. Siden romanen i høy grad er selvbiografisk, må vi regne med at det her også er tale om forfatterens egne minner. Cao Xueqin var i likhet med romanens hovedperson vokst opp i en rik familie som så mistet alt de hadde, og endte i ytterste fattigdom.

 

2) Det er nettopp i en drøm at Jia Baoyu presenteres for det lille operastykket “Drømmen om de røde paléer”. Det er i drømme han får et blikk inn i hvordan skjebnen styrer våre jordeliv. At han ikke forstår det han ser og hører, er en annen sak. Drømmen kan likevel være en kilde til innsikt i en dypere virkelighet.

 

3) Ifølge den tradisjonelle oppfatning refererer “de røde paléer” til de enorme huskompleksene til Jia-familien, der det aller meste av handlingen i romanen foregår. Selv om livet her er skildret med stor realisme, er det likevel som om alt dette er en drøm. Den jordiske virkelighet er en illusjon, sier buddhismen. En drøm, sier Cao Xueqin.

 

4) Uttrykket “de røde paléer” (紅樓) har samtidig en annen betydning. Det refererer til de rommene der rikfolks døtre bor, eller, ved metonymi, til døtrene selv. Drømmen om de røde paléer er derfor en drøm om de pikene romanen handler om. Og det er jo nettopp dem Jia Baoyus drøm i femte kapittel handler om. Denne tittelen gjør derfor også pikene til bokens hovedpersoner.

 

          Av mer perifer interesse er det at romanen i 1880-årene ble utgitt under et sjette navn: Skjebnemøte mellom gull og jade (金玉緣). Dette ble utvilsomt gjort fordi romanen var kommet på svarteliste på grunn av sine realistiske skildringer av seksuelle handlinger og fantasier. Denne tittelen er derfor først og fremst et dekknavn. Tegnet for gull (金) forekommer som et element i siste tegnet i navnet til Xue Baochai (薛寶釵 ), mens tegnet for jade (玉) er siste tegnet i navnet til både Jia Baoyu (賈寶玉) og Lin Daiyu (林黛玉). Skjebnemøte (緣) refererer først og fremst til kjærlighet og ekteskap, og når det i Jia-familien snakkes om “det gode skjebnemøte mellom gull og jade” (金玉良緣), er det utelukkende forholdet (og etterhvert ekteskapet) mellom Baoyu og Baochai som menes. Men fra metafysisk synsvinkel er også møtet mellom Baochai og Daiyu et skjebnebestemt møte. For Daiyu blir det så skjebnesvangert at det ender med døden.

Zhen Shiyin

 

 

            當日地陷東南，這東南一隅有處曰姑蘇，有城曰閶門者，最是紅塵中一二等富貴風流之地。這閶門外有個十里街，街內有個仁清巷，巷內有個古廟，因地方窄狹，人皆呼作葫蘆廟。廟旁住著一家鄉宦，姓甄，名費，字士隱。嫡妻封氏，情性賢淑，深明禮義。家中雖不甚富貴，然本地便也推他為望族了。因這甄士隱稟性恬淡，不以功名為念，每日只以觀花修竹、酌酒吟詩為樂，倒是神仙一流人品。只是一件不足：如今年已半百，膝下無兒，只有一女，乳名喚作英蓮，年方三歲。

 

            Det var en gang da hele jorden skrånet ned mot sydøst. Lengst nede i det sydøstre hjørnet var det et sted som het Gusu med en bymur som het Den Himmelske Port. Det var et av de rikeste og mest mondéne strøk i denne verden. Rett utenfor Den Himmelske Port lå Shili-gaten med et smug kalt Renqing-smuget. Inne i smuget lå det et gammelt tempel, som alle kalte Kalebasstemplet fordi det var så trangt der. Ved siden av templet bodde en fratrådt embetsmann med sin familie. Hans opprinnelige navn var Zhen Fei, men han hadde senere tatt navnet Shiyin. Hans hustru var av Feng-familien og var en rettskaffen og høyst kultivert kvinne. Familien var ikke spesielt velstående, men i nabolaget gikk den likevel for å være blant de mest prominente. Zhen Shiyin hadde et rolig og avslappet sinnelag, og han hørte slett ikke til dem som traktet etter rang og berømmelse. Hans største fornøyelser var å stelle i haven og å drikke vin og resitere dikt, virkelig et usedvanlig fint menneske. Men én sorg hadde han. Han var allerede over femti, men hadde ingen sønn, bare en to år gammel datter som de kalte Yinglian. 

 

 

At jorden var skjev, minner oss igjen om verdens mangelfulle tilstand. At Zhen Shiyin mangler en sønn, er på samme måte en skjønnhetsplett i hans (på dette tidspunkt) ellers så harmoniske liv. Den Røde Blekksten minner oss om hva munken og taoisten i sin tid sa om at “skjønnheten er aldri plettfri”.

          Historien om Zhen Shiyin er, som vi skal se, en parallell til historien om Jia Baoyus familie, bare på et mer beskjedent plan. Den gir oss derfor forvarsler om det som skal skje i resten av romanen. Den Røde Blekksten sier:

 

        不出榮國大族，先寫鄉宦小家，從小至大，是此書章法。

 

            Istedenfor å ta utgangspunkt i den store Rongguo-familien [dvs. Jia Baoyus familie] beskrives den lille familien til en fratrådt embetsmann. Denne bokens oppbygning går fra det lille til det store. (Zhiping s. 15).

 

I en annen kommentar påpekes det:

 

本地推為望族，寧榮則天下推為望族，敘事有層落。

 

I nabolaget går [Zhen-familien] for å være blant de mest prominente, mens Ningguo og Rongguo [de to grenene av familien Jia] går for å være blant de mest prominente i hele keiserriket. Fortellingen har ulike nivåer. (Zhiping s. 16)

 

I løpet av første kapittel får vi hele historien om Zhen-familiens fall og Zhen Shiyins vei til erkjennelse av den jordiske verdens forgjengelighet. Dermed samles i ett lite kapittel en historie med grovt sett samme struktur som den resten av romanen handler om.

          Avsnittet inneholder en rekke ordspill. Zhen Shiyin, hvis navn allerede er omtalt over, bærer også navnet 費 (Fe4i), som er likelydende med ordet 癈 ‘avdanket; oppbrukt’. Navnet synes å varsle at hans lykkedager snart er omme, at han er en det kommer til å gå nedover med. At så er tilfelle, skal vi snart få se.

          Datterens navn 英蓮(Yïnglia2n) spiller på lydlikheten med 應憐(yïng lia2n) “bør synes synd på”. Dette er et varsel om et vanskelig liv. Som vi skal se senere i kapitlet, blir hun bortført som barn. Etter å ha blitt oppdratt av en sadist, blir hun solgt som konkubine til en playboy som har tatt menneskeliv, og hvis hustru legger henne for hat og plager henne. I noen manuskripter er imidlertid hennes navn oppgitt å være 英菊 (yïng ju2). I den kinesiske teksten er hun oppgitt å være tre år gammel, mens dette er oversatt til “to år gammel”, siden kinesiske barn regnes å være et år gamle ved fødselen.

          Gatenavnet 十里街(shílîjie1) henspiller på 事力 (shìlì) “makt”, mens 仁清巷 (re2nqïngxia4ng) henspiller på 人情 (re2nqíng) “menneskelig følelse”. Begrepet “menneskelig følelse” betegner først og fremst følelser av omsorg mennesker imellom. I mer materialisert forstand kan det imidlertid også betegne tjenester man gjør hverandre, ofte for å oppnå gode forbindelser, slik at man kan be om en gjentjeneste. Slik kan “menneskelig følelse” bli en del av den korrupsjonen som gir makt. Zhen Shiyin selv er overhodet ikke maktorientert, men det er tydeligvis hans omgivelser.

          Kalebass-templet er nok trangt i både bokstavelig og overført betydning, like trangt som åpningen mellom hulrommene i en kalebass. Den Røde Blekksten påpeker at navnet også spiller på lydlikheten mellom ordene 葫蘆hu2lu ‘kalebass’ og 糊塗 hu2tu (Beijing-uttale hu2du) ‘forvirret; fornuftsstridig’.[26] En av de to verselinjene som fungerer som overskrift til fjerde kapittel i romanen lyder:

 

            葫蘆僧亂判葫蘆案

           

            Kalebass-munken avsier en vill dom i kalebass-saken (Zhiben s. 56)

 

“Kalebass-munken” er en munk fra Kalebass-templet. Flere år senere sørger han aktivt for at saken mot playboyen som har kjøpt Zhen Shiyins datter som slavinne og tatt livet av en mann i samme slengen, aldri kommer opp. Samtidig sørger han for at slavinnens egentlige identitet forblir ukjent. Både munken og saken han påvirker ligger langt hinsides enhver fornuft og rettferdighet, og er derfor hu2tu.
Tårenes gjeld

— romanens mytologiske bakgrunn (iii)

 

            一日，炎夏永晝，士隱於書房閑坐，至手倦拋書，伏几少憩，不覺朦朧睡去。夢至一處，不辨是何地方。忽見那廂來了一僧一道，且行且談。只聽道人問道：「你攜了這蠢物，意欲何往？」那僧笑道：「你放心，如今現有一段風流公案正該了結，這一干風流冤家，尚未投胎入世。趁此機會，就將此蠢物夾帶於中，使他去經歷經歷。」那道人道：「原來近日風流冤孽又將造劫歷世去不成？但不知落於何方何處？」那僧笑道：「此事說來好笑，竟是千古未聞的罕事。只因西方靈河岸上三生石畔，有絳珠草一株，時有赤瑕宮神瑛侍者，日以甘露灌溉，這絳珠草始得久延歲月。後來既受天地精華，復得雨露滋養，遂得脫卻草胎木質，得換人形，僅修成個女體，終日游於離恨天外，飢則食蜜青果為膳，渴則飲灌愁海水為湯。只因尚未酬報灌溉之德，故其五內便鬱結著一段纏綿不盡之意。恰近日這神瑛侍者凡心偶熾，乘此昌明太平朝世，意欲下凡造歷幻緣，已在警幻仙子案前掛了號。警幻亦曾問及，灌溉之情未償，趁此倒可了結的。那絳珠仙子道：『他是甘露之惠，我並無此水可還。他既下世為人，我也去下世為人，但把我一生所有的眼淚還他，也償還得過他了。』因此一事，就勾出多少風流冤家來，陪他們去了結此案。」那道人道：「果是罕聞。實未聞有還淚之說。想來這一段故事，比歷來風月事故更加瑣碎細膩了。」那僧道：「歷來幾個風流人物，不過傳其大概以及詩詞篇章而已；至家庭閨閣中一飲一食，總未述記。再者，大半風月故事，不過偷香竊玉、暗約私奔而已，並不曾將兒女之真情發泄一二。想這一干人入世，其情癡色鬼、賢愚不肖者，悉與前人傳述不同矣。」那道人道：「趁此何不你我也去下世度脫幾個，豈不是一場功德？」那僧道：「正合吾意。你且同我到警幻仙子宮中，將蠢物交割清楚，待這一干風流孽鬼下世已完，你我再去。如今雖已有一半落塵，然猶未全集。」 道人道： 「既如此， 便隨你去來。」

 

            En lang og varm sommerdag satt Shiyin i sitt arbeidsværelse uten noe spesielt å gjøre. Boken glapp ut av hånden på ham, og før han visste ordet av det, var sovnet han med hodet støttet mot bordet. I drømme kom han til et ukjent sted, der han med ett fikk øye på en buddhistmunk og en taoistprest som kom gående bortover mens de pratet. “Hvor har du tenkt å ta med denne tåpelige tingesten som du går og bærer på?” hørte han taoisten spørre. “Ikke bekymre deg,” svarte munken med et smil. “Vi har akkurat en sak gående med en flokk elskovssyke sjeler. Behandlingen nærmer seg slutten, men de elskovssyke er ennå ikke blitt inkarnert på jorden. Vi kan benytte oss av anledningen og plassere denne tingesten midt iblant dem, så han får gjort seg noen erfaringer.” “Så nå skal altså nok en flokk med elskovssyke syndere gå inn i det jordiske liv!” sa taoisten. “Men hvor skal de inkarneres?”

            “Det er egentlig en ganske komisk historie,” sa munken med et smil, “og jeg kan garantere at du aldri har hørt om noe lignende.

            “Ved Livshjulstenen på bredden av Sjeleelven i Vestriket vokste det en blomst ved navn Den Blodrøde Perle. Den Hellige Edelstenstjener fra Aftenrødens Palass vannet hver dag blomsten med honningdugg, og slik gikk det til at den fikk et langt liv.

            “Den Blodrøde Perle var skapt av de reneste ekstrakter fra himmel og jord, og når den i tillegg fikk næring av regn og dugg, ble den i stand til å forlate sin plantetilværelse. Den gikk over til menneskelig form og fikk en pikes kropp. Denne piken streifet omkring utenfor Avskjedssorgens Himmel, der hun stillet sin sult med den hemmelige kjærlighets frukter og slukket sin tørst i tungsinnets hav. Men hun hadde aldri fått anledning til å gjengjelde den tjenesten Den Hellige Edelstenstjener hadde gjort da han vannet henne med honningdugg, og tanken på dette ble til en besettelse som gnog seg inn i hennes indre.

            “Den Hellige Edelstenstjener fikk på sin side nylig tent sine kjødelige lyster nærmest ved et slumpetreff, og nå ønsker han å benytte seg av denne tids fred og fremgang til å gå inn i den illusoriske virkelighet og erfare dens skjebnebestemte møter. Han har allerede skrevet seg inn på Desillusjoneringsfeens kontor. Desillusjoneringsfeen spurte Den Blodrøde Perle om hun ikke ville benytte anledningen til å gjøre gjengjeld for alt det dugg hun hadde mottatt, så hun kunne få denne saken ut av verden. Den Blodrøde Perle svarte: ‘Det honningdugg han ga meg, får jeg aldri gitt tilbake. Men siden han skal gjenfødes som menneske på jorden, la da meg gjøre det samme. De tårer jeg feller i løpet av et liv, skulle være nok til å betale tilbake min gjeld til ham.’ På bakgrunn av denne saken ble en hel liten flokk med elskovssyke sjeler trukket inn, så de kan følge dem på jorden og avslutte saken.”

            “Ja, dette var sannelig en eiendommelig historie,” sa taoisten. “Jeg har aldri hørt tale om en gjeld av tårer før. Og ved nærmere ettertanke går denne fortellingen i grunnen enda mer i detalj enn tidligere rapporter om elskovssaker.”

            Munken svarte: “Tidligere har livet til slike elskovspersonasjer bare vært skildret i grove trekk, og forøvrig har man nøyd seg med å gjengi deres dikt og skriverier. Deres dagligliv med mat og drikke blant familie og unge piker har aldri vært beskrevet. Dessuten handler de fleste kjærlighetshistorier kun om hemmelig kurmakeri og lovløs elskov og gir overhodet ikke uttrykk for ekte følelser mellom unge menn og kvinner. Beretningen om denne flokkens ferd gjennom jordelivet kommer nok til å bli ganske annerledes enn tidligere fortellinger, enten det dreier seg om forelskede tåper eller durkdrevne forførere, og enten de er kloke eller dumme, rettskafne eller ulydige.”

            “Vi kunne jo også benytte oss av denne anledningen til å gå ned i verden og frelse noen sjeler,” sa taoisten. “Ville ikke det være en god gjerning?” “Det var akkurat det jeg tenkte,” svarte munken. “Bli med meg til Desillusjoneringsfeens palass, så vi kan få klarert denne tåpelige tingesten først. Vi venter til alle disse elskovssyke spøkelsene er dratt ned på jorden, og så drar vi etter. Halvparten av dem har allerede nådd støvets verden, men det er ennå noen igjen.” “Jeg følger deg,” sa taoisten.

 

 

          Vi har tidligere sett hvordan forfatteren hevder å ha skrevet Stenens historie etter en drøm. I denne passasjen ser vi hvordan Zhen Shiyins drøm bringer ham inn i en annen virkelighet, den hinsidige, som ligger på baksiden av vårt jordelivs illusoriske slør. Det er typisk for Stenens historie at ord som “drøm” (夢) og “illusjon” (幻) brukes for å referere til både jordelivets tomhet og det hinsidiges flyktighet. Det er som om forfatteren ikke kan bestemme seg for hvilken verden som er den virkelige, slik Zhuangzi heller ikke følte seg sikker på om han var den sommerfuglen han hadde drømt om, eller om han var Zhuangzi.

          Den hinsidige verden er, slik den er fremstilt i Stenens historie, på mange måter forbløffende lik vår egen. Vi er allerede blitt fortalt at lidenskapenes røtter ligger i det hinsidige, og det er i det hinsidige at den store, klumpete stenen (som her opptrer i Den Hellige Edelstenstjeners skikkelse) har fått tent sine kjødelige lyster. Lenge før hun har nådd sitt jordiske liv, er Den Blodrøde Perle i besittelse av den ytterst menneskelige følelsen av å stå i gjeld til en som har ytt henne en tjeneste. Og det byråkrati som administrerer inkarnasjonen av sjeler, minner sterkt om det dennesidige embetsverk, med kontorer der man skriver seg inn og søker å få saker klarert.

          I tillegg til stenen som har fått vekket sine jordiske lyster, møter vi i denne passasjen en hel flokk med elskovssyke sjeler. I motsetning til stenen er det imidlertid grunn til å tro at disse sjelene har sin elskovssyke med seg fra tidligere jordeliv, og at de nå er i ferd med å skulle re-inkarneres. Merk forøvrig det selvmotsigende i at munken til å begynne med hevder at ingen av dem er blitt inkarnert ennå, mens han mot slutten sier at halvparten allerede har nådd støvets verden.

         

Den Blodrøde Perle

          Historien om tårenes gjeld gir mytologisk bakgrunn for forholdet mellom Jia Baoyu og hans kusine Lin Daiyu når de senere fødes inn i den jordiske verden. Når de møtes for første gang, har begge en sterk følelse av å ha sett den andre før og at, i Jia Baoyus ord, “de føles som gamle kjenninger som møtes igjen etter å ha vært adskilt i lang tid”.

          Den Blodrøde Perle er Lin Daiyu i mytologisk skikkelse. Ingen skal beskylde henne for ikke å forberede seg godt på å produsere de tårer som skal til for å løse inn hennes gjeld. Hun streifer omkring utenfor Avskjedssorgens Himmel, der hun spiser den hemmelige kjærlighets frukter og drikker av Tungsinnets Hav. I tillegg kan hennes navn tolkes som “blodige tårer”. “Avskjedssorgens Himmel” henspiller på følgende ordtak:

 

          三十三天，離恨天最高

 

          四百四病，相思病最苦

 

            Av de 33 himler er avskjedssorgens himmel høyest

            Av de 404 sykdommer er lengselen etter ens elskede mest pinefull

 

“Den hemmelige kjærlighets frukter” er i den kinesiske originalteksten skjult bak et ordspill. Den bokstavelige betydning av 蜜青果 (mìqïngguo3) er ‘søte grønne frukter’, men om man isteden skriver 密情果 (mìqíngguo3), blir betydningen “den hemmelige kjærlighets frukt”.

            Lin Daiyu er altså født inn i verden med en gjeld som skal betales tilbake i form av tårer. Hun er da også en sykelig og psykologisk ustabil pike, som svært lett tar til tårene. Når hennes mor, som er søster av Jia Baoyus far, dør, blir Lin Daiyu satt i Jia-familiens varetekt. Allerede ved ankomsten forteller hun:

 

我自來是如此，從會吃飲食時便吃藥，到今日未斷，請了多少名醫修方配藥，皆不見效。那一年我三歲時，聽得說來了一個癩頭和尚，說要化我去出家，我父母固是不從。他又說：「既捨不得他，只怕他的病一生也不能好的了。若要好時，除非從此以後總不許見哭聲；除父母之外，凡有外姓親友之人，一概不見，方可平安了此一世。」瘋瘋癲癲，說了這些不經之談，也沒人理他。

 

Jeg har alltid vært slik. Så lenge jeg har kunnet spise og drikke, har jeg tatt medisiner uten stans, og jeg gjør det ennå. Jeg vet ikke hvor mange berømte doktorer som har vært bedt om å foreskrive sine kurer og tabletter, men uten resultat. Da jeg var fire år gammel, er jeg blitt fortalt at det kom en skabbete munk og sa han ville ta meg med for å bli oppdratt som nonne, men mine foreldre nektet plent. Da sa han: “Siden dere ikke vil gi slipp på henne, er jeg redd hun kommer til å fortsette å være syk resten av livet. Skal hun bli frisk, må hun heretter aldri tillates å høre lyden av gråt, og foruten sine egne foreldre må hun ikke treffe andre slektninger og venner. Det er den eneste måten hun kan komme seg gjennom livet uten problemer.” Han var helt gal, og det var naturligvis ingen som brydde seg om det våset han sa. (Zhiben s. 40)

 

Som lesere vet vi utmerket godt hva munken har å fare med. Hans forsøk på å få foreldrene til å holde henne unna fremmede, er i virkeligheten et forsøk på å hindre henne i å betale tilbake sin gjeld til Den Hellige Edelstenstjener, alias Jia Baoyu, for tidlig. Når hun nå ankommer Jia-familiens gods, er det derfor intet godt tegn, og bare få år senere gråter hun sine siste tårer og dør.

          Det er ikke bare taoisten som lar seg imponere av historien om tårenes gjeld. Den Røde Blekksten ber leseren om å lukke boken og tenke etter om han noensinne har hørt en lignende historie. Han gir selv svaret: “Det er en fantastisk historie av et slag ingen har hørt siden de eldste tider”![27]. Det er tydelig at historien har rørt ved noe helt spesielt både i forfatterens liv og i hans eget:

 

知眼淚還債，大都作者一人耳。余亦知此意，但不能說得出。

 

At gjeld kan betales med tårer, er noe få andre enn forfatteren kjenner til. Selv kjenner jeg også betydningen, men er ikke i stand til å formidle den. (Zhiping s. 19)

 

Et annet sted sier Den Røde Blekksten:

 

能解者方有辛酸之淚，哭成此書。壬午除夕，書未成，芹為淚盡而逝。余嘗哭芹，淚亦待盡。

 

Kun den som forstår [romanens skjulte innhold], har de salte tårer som skal til for å fullføre denne boken. Xueqin gikk tom for tårer og forlot denne verden uten å ha fullført boken på nyttårsaften i året ren-wu [12. februar 1763]. Jeg har grått over Xueqin, men snart er også jeg tom for tårer. (Zhiping s. 12)

 

Det er som om både forfatteren og Den Røde Blekksten føler at de er i denne verden for å nedbetale sin tåregjeld, akkurat som Lin Daiyu.

          Det er ikke bare tåregjeld Den Røde Blekksten er opptatt av. Når munken bruker sin magiske buddha-kraft til å forvandle den store stenen til en liten jade, og så forteller at den senere kommer til å gå tilbake til sin opprinnelige form, avstedkommer dobbeltbetydningen av ordet 還 ‘å gå tilbake; å gi (eller betale) tilbake’ følgende kommentar:

 

妙！佛法亦須償還，況世人之債乎。近之賴債者來看此句。

 

Storartet! Selv magisk buddha-kraft må tilbakebetales, for ikke å snakke om gjeld av denne verden! Måtte de som i våre dager lar være å betale sin gjeld, lese dette! (Zhiping s. 6)

 

Man kan bare gjette hva som ligger bak denne kommentaren. Vi vet imidlertid at Cao Xueqins bestefar (som muligens også var bestefar til Den Røde Blekksten), levde høyt på sine gode forbindelser med keiseren, men at han etterlot seg en enorm gjeld som til syvende og sist kjørte familien utfor stupet. Slik er det bokstavelig talt sant at både forfatteren og Den Røde Blekksten er født med gjeld, akkurat som Lin Daiyu. Vi vet også at Cao Xueqin i sine siste leveår levde i ytterste fattigdom og bl.a. kjøpte vin på kreditt. Som Lin Daiyu har han derfor neppe hatt annet å betale gjelden med enn sin egen livstragedie, sine egne tårer. Følelsen av å ha en gjeld han ikke har evnet å tilbakebetale, kan lett ha gitt ham følelsen av at de ulykker som har rammet ham, har vært fortjente. De tårer han på livets vei har måttet felle, er derfor ikke annet enn den kapital han har brukt til å løse inn gjelden. Siden tårene resulterte i Stenens historie, må man trygt kunne si at han har betalt tilbake med renter det han skyldte verden.

          Siden følelsen av å stå i gjeld ligner følelsen av å være skyldig, kan det også være grunn til å se denne tematikken i sammenheng med forfatterens (og Jia Baoyus) følelse av å være skyld i familiens undergang (se s. 13f.). Det virker som disse to beslektede følelsene har hatt en fremtredende plass i forfatterens sinn, og at de har vært sterke drivkrefter bak produksjonen av Stenens historie. Likevel er Stenens historie ikke noe selvransakende konfesjonsskrift som ensidig kretser rundt forfatterens skyld og gjeld. Isteden kommer disse temaene opp som mer eller mindre løsrevne brokker i en strøm av bilder og historier, av og til åpent og tydelig, men vel så ofte skjult og vanskelig tilgjengelig, slik grunntemaene i en selverkjennelsesprosess alltid vil gjøre. I så måte skiller den seg både fra kristne konfesjonsskrifter og den type konfesjonslitteratur som oppsto i Kina under Ming-dynastiet, som begge har skyld og selvanklager som sitt på forhånd definerte hovedtema, som alt annet kretser omkring.

 

Den Hellige Edelstenstjener

          Den Hellige Edelstenstjener er en annen utgave av stenblokken som fikk lyst til å gå inn i den jordiske verden, og er altså Jia Baoyus mytologiske skikkelse. For å få de ulike mytologiske historiene om Jia Baoyu til å gå opp med hverandre, må vi anta at denne historien foregår før stenblokken er blitt forvandlet til den lille vakre jadestenen munken går og bærer på. I senere utgaver av romanen er sammenhengen mellom stenblokken og Den hellige edelstenstjener ofte forklart mer eksplisitt:

 

那時這個石頭因媧皇未用，卻也落得逍遙自在，各處去遊玩，一日來到警幻仙子處， 那仙子知他有些來歷， 因留他在赤霞宮居住，就名他為赤霞宮神瑛侍者。 他卻常在靈河岸上行走， 看見那株仙草可愛， 遂日以甘露灌溉⋯⋯

 

Fordi Nü­wa i sin tid hadde latt være å bruke denne stenen, var han fri og frank og fornøyet seg med å reise omkring. En dag kom han til Desillusjoneringsfeens sted, og siden feen forsto at han var av meget spesiell herkomst, lot hun ham bo i Aftenrødens Palass og kalte ham Den Hellige Edelstenstjener fra Aftenrødens Palass. Han vandret ofte langs bredden av Sjeleelven, og da han oppdaget hvor yndig denne himmelske blomsten var, begynte han å vanne den med honningdugg hver dag… (Chengjia s. 4)

 

Det er forøvrig ingen én-til-én-forbindelse mellom den hinsidige og den dennesidige verden. Det er neppe noen tvil om at den tiloversblevne stenen, Den Hellige Edelskapstjener og den lille, vakre jaden er én og samme skapning i forskjellige skikkelser. Men hva skjer med denne stenen når den skal tilfredsstille sine kjødelige lyster ved å gå inn i den jordiske verden? Det mest opplagte svaret er at den blir inkarnert som Jia Baoyu, og vi har allerede hørt at “stenen [fikk] menneskeskikkelse og ble født inn i verden” (s. 31). Til alt overmål bruker senere Lin Daiyu formuleringen “denne tåpelige tingesten” for å referere til Jia Baoyu,[28] hvilket gjør sammenhengen mellom den lille jaden og Jia Baoyu enda tydeligere. På den annen side ble Jia Baoyu født med en inskribert magisk jadesten i munnen, og denne jaden er uten tvil identisk med den jadestenen munken holder i hånden. Den Røde Blekksten sier om Lin Daiyus formulering:

 

這蠢物不是那蠢物，卻有個極蠢之物相待，妙極。

 

Denne tåpelige tingesten er ikke den samme som den andre tåpelige tingesten, men er tett knyttet til en helt usedvanlig tåpelig tingest. Storartet! (Zhiping s. 79)

 

Dette synes å antyde at Den Røde Blekksten ikke setter likhetstegn mellom Jia Baoyu og den lille vakre jaden, men at han er “tett knyttet” til den.

 

En dødelig trekant

          Om man går tilbake til første kapittel etter å ha lest hele Stenens historie, oppdager man at det er én person som glimrer med sitt fravær: Jia Baoyus andre kusine Xue Baochai. For det er slett ikke bare de livsfilosofiske refleksjonene som har fått et overraskende bredt kinesisk publikum til å begeistres over romanen gjennom snart 250 år. Det som for alvor har truffet hjemme, er kanskje først og fremst fortellingen om det trekantdramaet som utspiller seg mellom Jia Baoyu og hans to kusiner, Lin Daiyu og Xue Baochai.

          Begge kusinene kommer flyttende til Jia-familiens enorme eiendom i utkanten av Kinas hovedstad i løpet av de første kapitlene av romanen. De bor derfor tett innpå Baoyu og har daglig omgang med ham. Baoyu for sin del har sterkest følelser overfor Daiyu, men hans familie foretrekker Baochai. Det hele ender med at Baoyu, i et av sine anfall av sinnssykdom, blir lurt til å gifte seg med Baochai, hvoretter Daiyu dør av sorg.

          Den på mange måter ganske sentimentale trekanthistorien er bare én av svært mange tråder som forfølges gjennom det som i engelsk oversettelse er blitt fem tykke bind. Men den er en viktig tråd, og den er den tråden det kinesiske publikum først og fremst har vært begeistret for. Det kinesiske publikums sympati har nesten utelukkende ligget på Daiyus side. Hun har vært sett som offer for andres ondskap og for sin egen manglende evne til å skjule sine følelser. Baochai har vært oppfattet som en slu og beregnende person, ansvarlig for Daiyus død. Forfatterens fremstilling av de to er imidlertid langt mer nyansert. Daiyu er nok følsom og sart, men også selvopptatt og til tider hysterisk. Baochai er muligens litt vel beregnende, men også høflig, omtenksom og ivaretagende. Da hun til slutt gifter seg med Baoyu, er det først og fremst for å adlyde sin mor. “Hun senket først hodet i taushet, men så begynte tårene å renn.”[29] Den overtydelige kontrast mellom de to er et produkt av senere tiders fordreining. Allerede i forrige århundre ble Daiyu et forbilde for utallige unge, velstående frøkner i Kina. Selv hennes sykelighet og manglende sosiale evner ble ofte sett som attråverdige egenskaper. Noe av denne idealiseringen eksisterer fortsatt den dag i dag i kinesiske samfunn utenfor Fastlandskina.

          Forfatteren har fremhevet trekantforholdet ved å gi Baoyu et navn som består av første tegn i Baochais navn og siste tegn i Daiyus navn:

 

Baochai       寶      釵

 

Baoyu          寶      玉

 

Daiyu           黛      玉

 

 

I passasjen over inneholder tegn nummer to i navnene Den Blodrøde Perle (絳珠草) og Den Hellige Edelstenstjener (神瑛侍者) elementet “jade” (玉).

          At Baochai ikke er representert i første kapittel, er neppe tilfeldig. I et av de obskure versene i “Drømmen om de røde paléer” i femte kapittel heter det:

 

          都道是金玉良姻，俺只念木石前盟。

 

          Mens alle snakker om det gode skjebnemøte mellom gull og jade, tenker ikke jeg på annet enn pakten mellom tre og sten. (Zhiben s. 84)

 

Gull og jade refererer, som før nevnt, til Baochai og Baoyu. Tre og sten refererer til Daiyu (hvis familienavn Lin betyr ‘skog’ og skrives med et tegn som er sammensatt av to tegn for ‘tre’: 林) og Baoyu (siden jade er en type sten). Her antydes det at alt pratet om at ekteskapet mellom Baochai og Baoyu er skjebnebestemt, ikke nødvendigvis medfører riktighet. Derimot er det ingen tvil om at Daiyu og Baoyu var ment å skulle møtes.

          La det til slutt være sagt at kinesisk tradisjon tillater ekteskap mellom søskenbarn, såfremt slektskapet går gjennom minst ett kvinneledd. Baochai er datter av søsteren til Baoyus mor, mens Daiyu er datter av søsteren til Baoyus far. Det sentrale er at slike søskenbarn har forskjellig familienavn, så de formelt sett ikke tilhører den samme familieklanen. Ekteskap eller seksuelle forhold mellom søskenbarn hvis foreldre er brødre ville derimot regnes som incest!

 

---

[1]           Nahan s. 111:「歷史癖與考證癖」的胡適之先生的門人們.

[2]           Oversettelsen her er mer bokstavelig enn den jeg har brukt over, som i større grad har søkt å ivareta de litterære kvaliteter.

[3]           Zhiping s. 12.

[4]           Hawkes s. 23.

[5]           Zhiben s. 116: 泥豬癩狗.

[6]           Zhiben s. 119: 爬灰.

[7]           Zhiben s. 81, jfr. også s. 89.

[8]           Chengyi s. 12.

[9]           Zhuangzi 12/4/90.

[10]          Sanjia s. 4.

[11]          Chen Qinghao punktuerer annerledes: 數足，偏遺我，「不堪入選」句中透出心眼 ‘Tallet var rundt, men jeg ble etterlatt. I setningen om ikke å bli funnet verdig til oppgaven kommer [forfatterens] indre til syne.’ Zhiping s. 5.

[12]          Zhiping s. 6: 作者自己形容.

[13]          Jeg har ikke selv hatt tilgang på dette portrettet, og beskrivelsen bygger på Hawkes s. 22f.

[14]          Zhiping s. 6: 明點「幻」字.

[15]          Zhiben s. 124.

[16]          Zhiping s. 11: 不獨破愁醒盹，且有大益.

[17]          Zhiping s. 5.

[18]          Wu (1989:216f.).

[19]          Zhiping s. 6: 四句乃一部之總綱.

[20]          Zhiping s. 10: 真打破歷來小說窠臼.

[21]          Zhiping s. 11: 要緊句.

[22]          Zhiping s. 231.

[23]          Sanjia s. 9-11.

[24]          Laocan innl. s. 2.

[25]          For en kulturhistorisk analyse av stenmotivet i kinesisk symbolikk, se Wang (1992)

[26]          Zhiping s. 15.

[27]          Zhiping s. 19: 千古未聞之奇文.

[28]          Zhiben s. 49: 這蠢物.

[29]          Zhiben s. 1365: 寶釵始則低頭不語，後來便自垂淚.

---

---

---